søndag 24. januar 2016

EN GLA´ HUND

Av Pål Samuelsson
Kanskje ikke den mest spennende lanseringen i 2016 målt i hestekrefter, men uten tvil en av de viktigste. Audi har satt standarden i de fleste klasser de siste 10 årene, og dagens kandidat står overfor et sterkt press om alltid å være litt bedre enn sin forgjenger, og det i klassen med den aller tøffeste konkurransen. Vi har luftet nye Audi A4.

Hvis du kan huske Audi 80 og Audi 100 fra 70-tallet, løfter du kanskje ikke på øyebrynene når disse dukker opp på netthinnen. Men da Audi lanserte de samme modellene med 5S- og 5E-maskiner, og etter hvert Quattro og Coupé ble det straks litt mer interessant. Lyden av 2,2 femmerne, frontløftet ved akselerasjon og det korte dashbordet med den ryddige midtkonsollen appellerte til mitt bilhjerte fra første dag. Jeg kjøpte til og med en Audi-nøkkelring til min far i julepresang i håp om at han skulle ta hintet og bytte ut Volvoen med en Audi 100 med femmer.

Lave og utstrekte linjer. Ikke veldig ulik sin storebror Q7. Tøff belysning.


Data-dash
Den nye A4 er 100 % tro mot sine verdier hva angår design og teknikk. Og la oss begynne med teknikken. Vel til rette foran rattet forstår du umiddelbart at en ny standard er satt. Rattet er smakfullt utformet, multi-funksjonelt og i tillegg ergonomisk tilpasset dine små og store rattutslag, og ikke minst gir det rikelig med plass til store og små lår under S-linemerket. Men høydepunktet er utvilsomt de data-animerte instrumentene. Ved et enkelt trykk på «View-knappen» på rattet, endrer konfigurasjonen seg fra to store klokker, til to mindre ikon, og et stort kart får hele din oppmerksomhet i forlystelsessenteret foran deg. Kartet kan selvsagt zoomes inn og ut fra rattet. Dashbord-løsningen er ekstrautstyr, og vil koste deg ca. 30.000 ekstra, men du MÅ ha det. Dette er nok bare begynnelsen på en teknologi som vil tilføre 100-vis av tilleggsfunksjoner og informasjoner vi ikke visste vi trengte. Vi har sett noe av det samme i Nissan GT/R, men her kommer nok Audi til å ta det helt ut. Vi gleder oss til fortsettelsen.

100% animasjon, som ved et tastetrykk forvandler seg til
dette bildet. Du har det du trenger og litt til...
Midtpartiet i dashbordet er tidenes mest ryddige. Audien har ingen «plate» med integrerte skjermer og knapper, men er tro mot den brede, horisontale linjen og den relativt korte avstanden frem til frontruten. Joda, de har skjerm, men en frittstående sak som er funksjonell fremfor elegant og integrert, men det fungerer.

Det karakteristiske korte og skrående dashbordet gir en helt annen nærhet til frontruten og det som ligger på utsiden, nemlig veien. Den brede linjen som strekker seg fra rattstammen og helt bort til passasjerdøren gir et inntrykk av tyngde og kvalitet. Noen biler har valgt motsatt formgivning her, og dermed skapt en illusjon av en oppreist og smal midtkonsoll som gir assosiasjoner til noe spinkelt og mindre solid. Her treffer Audi meg svært godt, og er tro mot sine egne tradisjoner.






Et deilig sted å være.
Vippebrytere fra himmelen
En smal og utstrekt klimaanleggbetjening i senter definerer en slags ro og orden, og består av magnesiumlignende interaktive vippebrytere. Når du fester pinsettgrepet om vippebryterne aktiveres ikonet for valgt funksjon i et display over bryterne, og det er som om bilen responderer «Ja, herre, jeg er klar, skal det være litt mer vifte…?» Fantastisk detalj som gir oss som husker vippebrytere fra 60- og 70 tallet bakoversveis. Tenk at en vippebryter kunne videreutvikles til noe så fantastisk…



Midtkonsollen er fortsatt asymmetrisk utformet. Den store girspaken har nå blitt liten og smakfull, og ergonomisk perfekt tilpasset midtkonsollen når en skal operere meny-hjulet foran girvelgeren.

Setene holder Audi-klasse. Den lille enkle, men geniale oppfinnelsen uttrekkbar lårstøtte, er selvsagt på plass, og gjør deg uovervinnelig på langtur. Her er det urinblæren eller en vrien prostatakjertel som til slutt blir begrensningen...

Utvendig har den et bestemt og potent uttrykk. Med S-linepakke på understellet blir den enda litt kulere, og dekkene kommer enda nærmere hjulbuene. Grillen er det nye varemerket, og har den samme formen som grillen til storebroren Q7. Til tross for grillens enorme areal bidrar de uttrukne vertikale linjene til å gjøre bilen lavere og bredere enn den faktisk er. Et kult virkemiddel som helt klart lurer meg.

Å kjøre Audi A4 190 TDI er et eventyr. Jeg prøvde en utstyrsbombe med S-line både inne og ute. Dette innebærer bl.a. et noe senket understell, som selvsagt gir bedre sportslige egenskaper, men samtidig litt mer tilbakemeldinger gjennom ryggen. Noen elsker det, mens andre vil aller helst ikke kjenne at de sitter i en bil. Verst for dem...

Du får ikke lyst til å kjøre forbi denne, men bare ligge bak og nyte.


200 pluss...
Etter å ha kjørt en rekke 2-liters dieselbørser det siste året med 180 og 184 hester hadde jeg egentlig ingen forventninger. Men du verden. Koblet til en lynrask 7-trinns automat blir du faktisk rasket litt over første gangen. Jeg ville anslått effekten til 200­ pluss, for i mitt hode går det en grense for hva som er moro rundt 200 hk-merket. Men dette var virkelig moro. Du kan ytterligere forsterke moroen marginalt ved å velge dynamiske innstillinger for understell, motor og gir. Det skaper sikkert en forskjell det også, men på dette tidspunktet var Barry White kommet inn i bilen via det behagelige lydanlegget, og smilet og endorfinene gjorde meg ute av stand til å merke disse marginale forskjellene. Uansett, kjekt for far å vite at han når som helst kan gå inn i «bordet» og korrigere oppsette på sin egen «racerbil». Forspranget ligger tross alt i teknikken.

Vippebrytere: 70-tallet er tilbake, men i helt ny innpakning.
RS-ratt. Ja vi har sett det før, men ser det gjerne igjen.
400Nm og 0-100 på 7,7 (sedan) og 7,9 (stv.) er sprekt for en familiebil. Med tilsvarende antall hester i en TFSI-bensiner vil du kunne knipe ytterligere et halvt sekund. Poenget er at det oppleves raskere. Litt usikker på hvorfor. Motorstøy, dekk- og vindsus er nærmest fraværende. Men det faktum at man sitter lavt, har supersoniske gir-skift og en digital turteller som beveger seg raskere enn en magnet, gjør at bilen føles raskere enn mange av de andre med tilsvarende.

Noe å trekke? Vel Audi koster litt mer enn mye av alt det andre, men du forstår umiddelbart hvorfor når du setter deg inn. Mye av ekstrautstyret er «nice to have», og kan selvsagt tas bort, og dermed reduseres inngangsbilletten noe. Vi kan også trekke litt for stivt understell, men det kan du selvsagt også velge bort hvis du absolutt ikke liker tilbakemeldinger(!). Og så modellbetegnelsen da; A4. I norsk sammenheng betyr dette «vanlig» eller «normal», noe som rett og slett ikke passer denne bilen lengre, da dette er alt annet enn «A4». 

Ikke akkurat "A4"
Hva skaper den gode stemningen? For meg er det først og fremst det spreke interiøret. De innovative løsningene som animert dashbord og klassens deiligste ratt. For ikke å snakke om premium-følelsen du får omgitt av autofile førstevalg som interaktive vippe-brytere, uttrekkbare lårstøtter og en sofistikert belysning. Det blir også utrolig god stemning når motoren logrer som en flett-kottet retriever hver gang far hiver pinnen. Den nye A4 er rett og slett en orntlig gla´ hund. 


Og hvis du lurte, -min far tok dessverre aldri hintet...

Møller bil, Minde. Et godt sted å være.
Takk for turen Møller Bil, Minde (Audisenteret), og lykke til med re-åpning av nyoppussede lokaler i Kanalveien!



fredag 15. januar 2016

RIDDER TATT MED GARDEN NEDE

av Pål Samuelsson
Du akket og stønnet, men det var ingen vei utenom. Mamma var lei maset og tytet. Du måtte ut og lufte "vete". Først ett lag med ull, så to par sokker, før du endelig kunne stige ned i denne romdrakten av en oljebukse, laget av et tykt gult gummistoff. Deretter var det på med regnjakken, i det samme tykke stoffet, utenpå bukseseler og ull. Så støvler, hue og hetten... Ferdig forseglet fra alt liv på utsiden, stod du der på trappen, kastet ut av din egen mor, ikke særlig klar for lek og barnslig utfoldelse. En ridder i en ubevegelig rustning som etter en kort stund kjente etter... -Jeg må tisse.


Den nye Modeoen har markedet ventet på lenge. To år etter sin opprinnelige Europa-lansering dukket den opp i Norheimsund i 2014 (!) som den første demobilen i Norge. Da i en nydelig plomme-rød kombicoupé-versjon, som om den var ikledd Hardangerbunad, på vei til sin første bilutstilling på Vestlandet. Rett og slett nydelig.



Tvilling i Amerika
I sommer så vi bilen på hvert gatehjørne på Manhattan, New York, da som NYPD-blues. I USA har bilen rullet i ca to år under navnet "Fusion". Tilnærmet identisk som sin europeiske tvilling, men to år eldre, og med eget navn. Forsinkelsen her hjemme skyldes flytting av produksjon fra ett land til ett annet, med påfølgende fagforeningskamp og ytterligere forsinkelser. Slikt driver de ikke med "over there", derav forspranget.



NYPD Traffic at Time Square juli 2015.
Til tross for en treg fødsel her hjemme har designet stått seg meget bra. Litt som en årgangsvin i wine-cooleren, har den i mine øyne lagret seg pen. Stramme, smale og rette linjer sender ut signaler om selvtillit og tro på egne ferdigheter. Samtidig som det aldri er noen som helst tvil om at dette er en Ford. Dette underbygges av andre ny-lanseringer fra produsenten, som f. eks. Focus, der søskenlikheten er mer enn slående.


Et skarpt "blikk".

Det siste innen eksteriørdetaljer er på plass, som led-blinklys der den innerste delen tennes først, og lysstrålen ledes utover i retningen du indikerer å svinge. Forfra oppstår det også en illusjon om at blinklysstrålen fra hovedlykten strømmer videre ut gjennom speilhuset. Smart og ordentlig stilig.

Bak er det også god stemning, og akkurat slik far MÅ ha det om han skal skifte bil i 2016; med to rør. På denne er rørene i tillegg integrerte i støtfangerstussene, som aldri blir feil, og som rammes inn av en diskret diffusor i mellomrommet.


Fin og sportslig hekk. Aldri feil med RS-blå Ford.

Premium
Inne i cockpit er det ikke tvil om at Ford virkelig har forsøkt. Lukt, utseende og kvalitetsfølelse gir assosiasjoner til andre mer påkostede tyske bilmodeller. Ford har tatt et par steg med denne. Riktignok er testmodellen noe påkostet, og har nærmest alt av ekstrautstyr, (inkludert massasjestoler til den nette sum av kr. 30.000), skinnseter med el. instilling, senket understell, panoramatak, AWD, automat, adaptive cruise, ja egentlig alt du kunne tenke deg å krysse av for. Men tilbake til disse setene. Helt fantastisk. Vi trekker litt for kort sittepute og redusert lårstøtte, men trykk på knappen for "massasje" og du kjører bil med et ekstra stort smil. Dette må da være resepten på å roe ned villmannskjørere og kamikase-piloter. Slike seter skulle vært påbudt i alle biler. Du roer deg rett og slett ned, og nyter hver eneste meter. 





Kan det bli for mange gir...?
Ut på veien forsterkes premium-følelsen ved at Ford har ytterligere redusert lyden fra utsiden. Girskiftene oppleves som behagelige, men ikke så raske som f. eks. VWs DSG-girbokser. Den har også færre gir, eller trinn, enn f.eks. Volvo, BMW eller Mercedes sine siste modeller. Nå er jeg ikke kjent med at det er en konkurranse der ute om å ha flest gir, men jeg tror 9 av 10 ville valgt modeller med flest gir hvis de fikk velge... Hvorfor? aner ikke, men sannsynligvis fordi vi alltid tror at flest er best... 
Kanskje på Autobahn i Tyskland, men på svingete vestlandsveier på Sotra...? Kanskje ikke. Alle biler legger seg stort sett i det høyeste giret når en har oppnådd marsjfart. Det betyr bare at du får ett girskift ekstra i en Volvo, eller tre ekstra i en Mercedes... Er det eksklusivt og bra og gire seg gjennom 9 gir hver gang du skal opp i fart? Hmmm, skeptisk. Seks gir holdt i massevis da vi var på tur, og jeg savnet aldri et gir mellom 2. og 3., og heller ikke et 7. eller 8. gir. I fin norsk marsjfart la den seg til ro på 1.500 merket, på et meget behagelig støy- og forbruksnivå.

Griseørene på rattet er også kjekt å ha, men sannsynligvis kjekkere i biler med enda kraftigere "pumpe". Men tross alt; godt å vite at "ørene" er tilgjengelig i tilfelle "tusse-byen" skulle komme...

Forutsigbar
Motoren virker OK. Vi er litt bortskjemte i Europa hva angår dieselmotorer. Med snart 15 års dieselrevolusjon og stadig utvikling av både effekt og moment sparker ikke 400 Nm og 180 hester slik det gjorde før. Nå er det helt normalt å ha 200 dieselhester og 500 Nm med seg til og fra jobben, men ikke misforstå. Denne "pakken" fungerer helt supert, men den skiller seg liksom ikke ut, og du får ikke gåsehud hverken her eller der når pedalen legges mot matten. Men det gjør du ikke i noen andre biler med disse verdiene, uavhengig av merke og modell.



Er den for myk? Dette understellet skal jo som sagt også passe en blaut amerikaner. Svaret er nei. Den er godt avstemt i forhold til sitt tiltenkte brede marked. I tillegg gir fabrikksenkningen far en liten følelse av medlemskap i klubben. Men uansett er det mor, barn og UP som styrer farten, og den er som regel langt under det du kan få til med 180 hester og 400 Nm. Den elektroniske styringen var også påtagende "ekte" i sin tilbakemelding, og en kunne faktisk kjenne "naturlig" motstand i enkelte situasjoner. Egentlig litt positivt overrasket her også.

Tilbake på trappen og regnværet på 70-tallet. Etter å ha overbevist mamma om at det ikke er falsk alarm, men at "ridderen" faktisk må på do, får jeg audiens i gangen og hjelp til å ta av "gummidrakten". Og da først går det opp for deg hvor tette og omsluttende disse regnklærne er. For med ett slår den i mot deg, fisen du lurte ut i det mamma lukket døren bak deg, for en liten time siden. For hvor skulle den ta veien? Forseglet mellom gummi og ull lå den der og ventet på deg, og nå tok den deg med garden nede.  Du kjente bare glede, som bare gutter og menn kan kjenne, når de uforvarende stumper inn i sin egen promp. Slik, akkurat slik, fikk den nye Ford Mondeoen meg til å føle. En ekte, men underfundig glede. Jeg så den rett og slett ikke komme...  



Slit´an, og takk for turen Thomas! Et godt valg!

Foto: Pål Samuelsson