DRØMMEN OM MALIN

- Farbror Melker, vet du hva? Er du oppvokst på 70-tallet husker du nok «Livet på Saltkråkan», med Tjorven, Farbror Melker og ikke minst alle tenåringsgutters våte drøm, den unge blonde Malin med sine korte skjørt og trillende latter.

Nyheten om at den nye «vinen» til Volvo utelukkende skulle basere seg på firesylindrede motorer med varierende turbotrykk, har skapt mye skepsis og skuffelse der ute. De aller fleste av oss hadde et håp om at down-sizing-bølgen skulle avta, og i bestefall forsvinne, og at vi igjen skulle få se nyutviklede 5, 6, 8, 10 og 12-sylindrede motorer fra en samlet bilindustri. Men nei, det gikk ikke over, og Volvo var blant dem som tok oppgaven mest alvorlig.

Alle femmere og seksere skal bort. Og den 315 hester sterke V8eren fra Yamaha er for lengst tatt ut av både S80 og XC90, dessverre. De fleste av oss ville nok sannsynligvis prøvd å presse 8eren ned i resten av modellprogrammet, lakkert dem blå og satt på både R-logo og Polestar-merker… Men… «… Nej, nej nej, Tjorven, det er lite svort ner miljøen skal skydast…». «Men, farbror Melker…»,

Det hjelper selvsagt ikke å klage til Farbror Melker, for det er for lengst opplest, vedtatt og bestemt. Miljøet skal reddes, og det er bilene som åpenbart skal hindre isen i å smelte. Så firesylindrede motorer blir det, og vi som misliker dette, får feste vår lit til turboer og kompressorer…

Frydenbø har en utfordrer i byen som heter Gudim bil. Herrene på Kokstad importerer demobiler fra sine Volvokontakter i Tyskland til en langt rimeligere penge enn opphavet i Åsane og på Minde. Her fant vi derfor et flott eksemplar av den siste V70 med den nye D4-motoren på 181 hester. Fire sylindrer, selvsagt, men med god pustehjelp. Rikelig utstyrt, med nesten absolutt alt på tilleggslisten. Prisen er selvsagt stiv, men sammenlignet med en helt ny, sparer en anslagsvis 50-60.000, og da er det ikke finregnet på alt ekstrautstyret. For her var det BLIS, soltak, krok, elektriske stoler, skinn, city stop, adaptiv cruisekontroll, 8 trinns automat med sportsfunksjon, barneseter, ja simpelthen det meste.

Ut på veien ble vi tidlig overrasket over responsen. Her var det liv… En turtallsvillig firer snerret og lot seg presset lengre enn før. Lyd var det også. Understellet var herlig avstivet, og i Sport-modus var den 8 trinns kassen mer enn villig og tålmodig. Tålmodig ventet den på meg når jeg gikk av like før inngangen til svingen, og mer enn villig i det jeg gikk på igjen like ved utgangen. Jeg dro faktisk på meg et aldri så lite smil på vei ut. Ikke verst, og mer enn vi hadde forventet. Styreresponsen var sylskarp, og en svak elektrisk lyd ble avdekket da vognen ble manøvrert inn på flisene av selgeren før prøveturen.  Her var det nye komponenter i roroverføringen.

Bilen kjentes også mindre ut en BMWen i kjørte sist (520DAT M-sport), samtidig som vi satt høyere i Volvoen. I BMWen kunne en kveppe litt til når en kikket i speilet og så hvor liten avstanden var til autovernet. BMWen er en millimeter bredere enn Volvoen, men har bredere skjermutlegg, særlig bak, og kupeen er nok smalere og derav overraskelsen fra sidespeilet.

Ujevnheter og slaghull ble «spist» og fortært på en imponerende måte av Volvoen. M-sport kan nok bli i stiveste laget i noen sammenhenger, men med Comfort- knappen inne, var det lite å trekke der også.

Sammenligner man de vitale målene er det kun få cm, om ikke millimeter, som skiller de to. Volvo har klart å skremme frem 20 Nm mer fra sin firer, med sine 400 Nm, men BMWen tar Volvoen med fem tideler i aksen. Det er vanskelig å si hva det skyldes, men at Volvoen er 66 kg tyngre skal nevnes. Selv opplevde jeg Volvoen som kvikkere, men jeg kan ha blitt lurt av den noe turtallsvillige svensken, som for øvrig var litt mer dramatisk i sitt lydbilde med sine to separate potter bak.

Volvo kan nok også lære litt av BMW hva angår vekt. BMWen virker større og kjennes tyngre ut, men veier altså 66 kg mindre. Volvo har også en vei å gå for å vinne flere hjerter med sitt eksteriør. Dagens modell har holdt det gående siden 2008, med kun en og annen face-lift. Selv om også dagens 5er er i gang med sin 5. sesong bærer den alderen på en betydelig bedre måte. Det hjelper selvsagt med M-sport eksteriør og senkesett. Så er Volvo ordentlig si-rumpa når det kommer til felger og dekk. Volvo-utstillingene preges fortsatt av relativt konservative sko og lisser, der BMW for lengst har byttet skonummer til både 19 og 20. Slikt selger hos oss med hjertet for bil.

For tilnærmet samme pris kan jeg altså velge mellom to velutstyrte importbiler, der den ene er 2 år og har ett år igjen på garantien, og den andre tilnærmet ny og har garanti i 5 år til. Kjørelengden var tilnærmet lik.

Jeg skulle anta at 7/10 ville valgt BMWen. Først og fremst på grunn av utseende og ikke minst den sosiale statusen merket har foran Volvo. Men i den grad det hadde vært mulig å gjennomføre en blindtest, tror jeg noen av de 7 hadde tatt feil, og blitt ganske så rasket over når blindfoldet ble fjernet. For her har Volvo tatt et steg, og hentet frem igjen noe som mange Volvo-fans har savnet lenge. Joda, Volvo har hatt spreke modeller også i moderne tid, men det har vært toppmodeller med høy pris. Nå ser vi tendenser til at familiebilene også kan bringe frem smilet, slik som 240 GLT og Turbo klarte på begynnelsen av 80-tallet. En Volvo Herregård med akselerasjon på 8 tallet, vitner om at Volvo ikke bare har ambisjoner om å redde isen i arktiske strøk, men også bevare kjøregleden og ta opp konkurransen med de antatt beste. Dette blir spennende å følge i årene som kommer.

Med så marginale forskjeller på kjøreegenskaper, ytelser og ytre mål, ville jeg sannsynligvis gått for det trygge valget. Volvoen fikk frem smilet, og snerret fra de to pottene på hekken, fikk gnisten tilbake. Styrerespons og kurvekjøring opplevdes som tilnærmet lik, pluss også til Volvo for bedre oversikt over trafikkbildet da vi satt noen cm høyere.

Sammenligner en de to som 2014/15 modeller medregnet alt utstyret, vil du kunne spare et par hundre tusen med å velge Volvoen. I tillegg får du et smil med på kjøpet. BMWen kommer fort opp mot 800.000 ny med de viktigste kryssene på tilleggslisten. Volvoen får en på veien fra merkeforhandler for ca. 600.000. Med Volvoen får en også det nyeste innen animerte instrumenter og ikke minst alt tilgjengelig sikkerhetsutstyr.

(Jeg minner igjen for orden skyld om referansepunktet Ford Focus ST fra 2013 med 250 hester til 419.000.)

Farbror Melker ville nok fått sjokk hadde vi puttet han inn bak rattet på den nye Volvoen i dag.  Opplevelsen ville kanskje brakt frem hr. Melkers gamle minner fra en svunnen tid med Volvo Amazon 123 GT fra Tjorvens barndom. En vogn mange guttunger hadde på veggen ved siden av et pinup-bilde av vakre Malin fra Saltkråkan… 

Dagens Volvo bringer frem igjen mange av de samme assosiasjonene og slektskapet til det spreke opphavet. Den trege svenske valsen «Drømmen om Elin» og inntrykket av Volvo som satt og treg parkeres. For Volvos nyeste vekker til livet den glemte og mer pirrende drømmen, nemlig «drømmen om Malin» fra Saltkråkan.

(Neste mann ut, Mercedes E-klasse...?)

Foto: Gudimbil/finn.no

"DET ER IKKE DEG DET ER NOE GALT MED, DET ER MEG..."

av Pål Samuelsson

Forventninger kan være vanskelig. Det kan være tusenvis av grunner til skuffelsen, men i bunnen ligger en miss-match mellom din oppbygde forventning, og den subjektive følelsen du sitter tilbake med når inntrykkene er fordøyd. Det er som om du har truffet drømmedamen, men ikke klarer å bli forelsket, og alle kompisene dine lurer på om du har skiftet lag...  

«Peng ut glaset»
Jeg har så smått begynt å sondere stasjonsvognsegmentet på søken etter noe som kan begeistre. Jeg MÅ ikke ha ny bil nå, men etter tre år med den samme, har det for lengst begynt å krible i fordeleren.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har et klart bilde av at min neste bil skal være en stasjonsvogn. MPV-behovet vil aldri opphøre å eksistere så lenge en har barn, men behovet for den store handlefriheten har lagt seg etter som barna har blitt større. SUV har egentlig ikke fenget da SUVene innefor min rekkevidde ikke har tilbudt MPVens handlefrihet. Og giganter som Q7 og GL har altså vært utenfor denne økonomiske rekkevidden. 

Men de fleste «normale» SUVer er, hvis vi er ærlige, høye stasjonsvogner, men med litt dårligere kjøreegenskaper.  I terrenget kjører jeg aldri, og det er det vel strengt tatt de færreste SUV-eiere som gjør. Men mange av dem er tøffe og lokker av den grunn store horder til SUV-butikken. Beviset på dette er salget av forhjulsdrevne SUVer. Utseende og «imitsj» er altså viktigere enn egenskapene for mange. For meg vil en ny SUV med 2-liter diesel aldri være verdt 7-800.000,-. Tatt i betraktning hva de koster i landene der de er produsert, blir det «peng ut glaset», eller gavmilde donasjoner til statskassen.

Drømmebil og lysthormoner
En drømmebil har vi alle et sted i fantasien, men når en skal velge familiebil må lotto-kriterier byttes ut med fornuftige og familiære behov, som alltid ender med et eller annet kompromiss mellom økonomi, praktiske egenskaper og kjøreglede. For oss som har vært ærlige mot behov, økonomi, og «barnas beste», har snart 10 år med flerbruksbil satt sine spor. «Hvor er kjøregleden?», tenker du sikkert.

Vel, tilbake i 2004 var en splitter ny VW Touran en glede i seg selv for oss. Det å få handle nytt for første gang ga faktisk en glede hver gang vi kjørte, i hvert fall en stund. Så var det ungene da. De storkoste seg, for å si det mildt. Da koser far seg som regel også, - en stund… Men 105 TDI-hester produserte ikke lysthormoner.

Så var det Galaxy, en fantastisk familiebil, som overrasket på kjøreegenskaper og kjøreglede. Nei, det er ikke noe racerbil, men den balanserer kjøreegenskaper, komfort og praktiske løsninger på en måte som ingen andre. Pris- og utstyrsmessig var den også «mest bil for pengene» i forhold til hva konkurrentene kunne tilby. Nå, tre år senere, har dette vært et meget vellykket kompromiss ispedd mer kjøreglede enn forventningene skulle tilsi. Og kvaliteten og biløkonomien har også vært over all forventning med null feil.

- Sjel er avgjørende

Endelig kan det bli far sin tur igjen. Litt mindre praktisk, er lik litt mer kjøreglede. Kjørelengde, alder og garanti er fortsatt viktige sikkerhetsnett. Ikke smart å blakke seg på en S8 fra 2005… Målet er å eie en bil som bringer frem smilet hver gang, samtidig som en har råd til service og verditap. Aller helst noe med sjel og mest mulig kraftressurser. Ikke nødvendigvis diesel, men aller helst automat. Sannsynligvis noe tysk eller svensk. Kvalitet er viktig, derfor ikke fransk eller italiensk. Sjel er også avgjørende, derfor ikke noe japansk eller koreansk. Bil er fortsatt mye følelser, derfor heller ikke noe på strøm…

Aktuelle kandidater kan være Mercedes E-klasse, BMW 5-serie, Audi A6 eller Volvo V70. Passat virker kjedelig, enkelt og greit. Den nye Ford Mondeo kan være en joker, basert foreløpig utelukkende på utseende.

Som et frekt og kanskje A-typisk referansepunkt helt ute til høyre, har jeg Ford Focus ST. En «frekkas» bejublet av en samlet motorpresse med seksere og tiere siden den kom i 2012. Mitt problem er at STen er i knappeste laget for fem, og tilbys kun med manuell…

Skrudde forventninger

I helgen prøvde jeg derfor en av kandidatene, og startet med det «trygge» valget. BMW 520 DAT M-sport, med M-sport inne, ute og under. En fantastisk flott og sexy bil. Forventningene var store. Kanskje til og med i største laget.  

Jeg vet ikke hva som utløste tomheten, men Bimeren manglet noe. Jeg er ennå ikke helt sikker på hva det var, men det kan ha vært mangelen på lyd. Kanskje var det den fire sylindrede dieselen som ikke innfridde. I min oppvekst, og frem til for noen år siden, hadde alle 520er sekser… ja, jeg vet det er lenge siden det var slik, men med 184 hester hadde jeg forventet å bli dyttet litt inn i seteryggen under fullt pådrag. Jeg bytte fra Comfort til Sport. Naaaa… ikke helt der. Lyden var liksom så pinglete. Ikke BMW, slik jeg kjenner dem fra min tid med bavarisk motorverk. Den gang var 184 hester i en 528i plenty nok kraft til å få frem smilet. I dag fremstår 184 hester som veldig sivilisert i en fire sylindret diesel.

Ikke misforstå… Femmeren er en Premium bil, men den fikk ikke frem smilet. Ingen X-faktor som fikk far til sporenstreks å ringe banken… Jeg har kjørt 520d med 163 hester. Jeg har også kjørt 530D med 258 hester. Det skulle derfor være mulig å treffe sånn noe lunde med forventningene mellom de to M-sport-stolene. Men jeg bommet.

479.000 kroner for en to år gammel tysker bør bringe frem smilet. Du får faktisk en RS-blå Ford Focus ST stasjonsvogn fra 2013 med 250 hester og Recarointeriør i hel-skinn for 419.000, med garanti til 2018… Det er vel strengt tatt definisjonen på kjøreglede og økonomi for en familie på fire. (Stemmer, - vi er visst fem…)

Sint og vakker                                               
Alle som var med på prøveturen var enige om at dette var en fantastisk vakker bil. Kanskje en av verdens vakreste stasjonsvogner, særlig i M-sport konfigurasjon. Sint, med fire led-ringer, lav med M-sport spoiler, og herlig og arrogant med lavt karosseri over 20 tommere med litt bredere dekk bak enn foran.  En fantastisk girboks med snart like mange gir som offroadsykkelen min. Det vil liksom ingen ende ta. En vakker blondine som tiltrekker seg de fleste gutters oppmerksomhet. Men hvor er bøllen? For der blondinen går, er bøllen aldri langt unna. Forventningene mine tilsier vel egentlig at en BMW skal være litt bølle. Og det er muligens her hunden ligger begravet. En superfin vogn som innfrir på det meste, men som ikke provoserte.

Er BMW i ferd med å bli «Toyotafisert» eller sjelløs…? Nei, selvsagt ikke, men det hadde selvsagt hjelpt om BMWen hadde hatt en sekser som fikk blodet til å bruse… Da hadde jeg ganske sikkert blitt forelsket… Men i dag må en opp i 530D for å få en slik romanse, og da snakker vi lottogevinst igjen. Og en må tilbake til 2011 for å finne 525D med sekser, og da er det dårlig med garantier og sikkerhetsnett… Uansett hvor du snur deg er altså eksosen nok en gang bak…

BMW har alltid vært «pakken» med bøllen og blondinen. Fine sammensetninger av utseende og egenskaper. BMWen er definitivt en flott blondine, men bøllen var ikke frekk nok i forhold til mine forventninger.

Mens kompisene dine fortsatt rynker på nesen og lurer på om det er noe alvorlig i veien, trosser du alles forventninger og tar den vanskelige og uunngåelige samtalen…: «… det er ikke deg det er noe galt med, det er meg...». Men for en dame!

(Neste dame ut er Volvo V70, D4 181hk/4syl., 2014).

Foto: Pål Samuelsson