mandag 21. januar 2013

CRASH TEST DUMMIES

18 år, og med ”lappen” i hånden for første gang. Tenk tilbake til den spesielle dagen i ditt liv. Dagen da friheten tok tak i deg, løftet deg opp og klippet forbindelsen til dette blyloddet som hadde lenket deg fast til heimen i et helt liv… Farvel moped og sykkel. Aldri mer apostlenes hester. Aldri mer trege Vest Trafikkbusser med ståplasser og sure kjerringer. Aldri mer bekymringer…
15. mars 1990, fire dager etter min 18-årsdag står som en milepæl i livet mitt. Min mor satt klar i passasjersetet i familiens 240 på trafikkstasjonen i Fyllingsdalen der jeg triumferende kom ut med et varmt nylaminert sertifikat i lommen. Endelig kunne et liv i frihet begynne… Jeg fikk kjøre hjem, endelig uten kommenterende rettledning fra ”Shelldamen” i passasjersetet. For nå kunne jeg det…
Nøyaktig tre uker senere hadde jeg allerede rukket å bli ”verdensmester” i alle disipliner som omhandlet bilkjøring(!) Et ganske vanlig fenomen blant unge mannlige bilførere. Etter å ha fortrengt egne lyster for fart og spenning i tre lange måneder i en kjøreskolebil, var det vanskelig å skjule sitt sanne jeg. Demningen som hadde ivaretatt rollefiguren som ansvarsfull, aktpågivende og ikke minst fornuftig og lærevillig sjåfør (i kjørelærerens øyne), var altså i ferd med å briste.
 Opp i fart. Girskiftene gikk som smør, både opp og ned. Det var god stemning i bilen. Fra høytalerne runget TO TO, O`Connor, Chris Rea og Bjørn Afzelius… Men kombinasjonen ”Road to hell” og ”Tusen bitar” skulle vise seg å være lite gunstig…


Roar var min co-pilot, uten andre oppgaver enn å være på ”kveiteutkikk” og synge for full hals mens han trommet takten mot hullete dongeriknær…  Vi snakket om alt og ingenting og nøt friheten på vei til Lie for å steike Pizza hos Bjarte. For anledningen kjørende sist i en kortesje med tre doninger, alle med en rekke oppgraderiger i kategorien ”Harry”.

På flaten, etter avkjørselen i Bildøybakken, oppstod en liten luke mellom den tunge Volvoen min og de noe letter tyskerne til Bjarte og Ola. Men ikke noe litt ekstra turtall kunne løse for en selvutnevnt ”verdensmester”. Kunne jo ikke vise svakhetstegn… Så bar det over kulen og inn i en mørk høyre som snevret seg inn i en ekkel smal sving. Det siste jeg så til Ola før han forsvant rundt svingen var to bremselys som tentes… den puddingen…

Jeg var i ferd med å tette luken, så bremsen var vel den pedalen som var lengst unna høyrefoten akkurat da. Over kulen, rundt svingen og DER åpnet herligheten seg… og grunnen til at Ola la foten over på bremsen ble plutselig veldig åpenbar. Det var full stans rundt denne mørke kurven. På det smaleste hadde de møtt en betongbil fra betongblanderiet på Døsje… Bombe…? neppe. De kjører jo opp og ned denne bakken med fulle betongbiler hundre ganger hver dag, og har gjort det i årevis. Tror de holder på ennå.
Foran betongblanderen kom det krypende mot oss en Mazda 626 oppover bakken. Den hadde akkurat overlevd møtet med Bjarte og Ola, som begge hadde måtte anstrenge slitte bremseklosser litt ekstra for å spare denne svake ”ansjosboksen”.   Jeg hadde så smått begynt å reagere på bremselysene til Ola. I sagte kino ble bremsepedalen instinktivt klabbet inn og ned i nyvaskede Volvomatter. På fire stive regummierte dekk svingte jeg desperat mot høyre for å følge veiens retning rundt bergnabbene. Men med fire låste hjul, går som kjent de aller fleste biler rett frem… Min Volvo, som var fra 1975 hadde verken ABS eller ESP. Ei heler Airbags eller SIPS… Her var det menn mot natur og ingen falske hjelpemidler. Det var heller ikke tid til å ringe enn venn. Og om vi hadde hatt tid, hadde vi ikke hatt noe å ringe med, for mobiltelefoner på denne tiden var på størrelsen med skibokser og kostet fire ganger så mye som bilen vi satt i, og kanskje dobbelt så mye som Mazdaen vi nå var i ferd med å åpne…


For idet virkeligheten utspilte seg i ”slow motion” utenfor frontruten vår, traff vi Mazdaen hardt og brutalt med en stor, hard og tung Volvo-støtfanger fremme på japsens venstre side… Herfra startet en lang reise langs hele venstresiden så lakk, skjermbuer og dørhåndtak sprutet. Bakskjermen ble ettertrykkelig forlatt før neste mål ble utpekt: Ola, som nå på mirakuløst vis hadde klart å stanse uten å sende Bjarte sin hekkspoiler fremover i landskapet. Men ikke denne karen. For til tonene av Afzellius` ”Tusen bitar” endte det hele i hekken på Ola sin 320, som igjen ble dyttet godt inn i hekkspoileren til Bjarte som nå endelig hadde begynt å skape et snev av marktrykk for første gang i sitt luftige liv… Smellen tok også livet av Olas eksosanlegg som brakk midt under bilen. Så du kan tro det ble liv på Liaskjæret denne fine aprilkvelden…
Når røyken hadde lagt seg, og vi hadde konstatert at vi var like hele, brøt Roar ut i hysterisk latter(!). Sannsynligvis en sjokkreaksjon på denne innholdsrike reisen. Sjelden et godt og tillitsvekkende virkemiddel når du står overfor to til tre forvridde katastrofeområder tett inn på eget kjøretøy. Særlig når bileiernes ansikter er preget av ukontrollerte rykninger, vanntro og sinne. Ursinne… Ola og Bjarte klarte å vri dette uttykket til skuffelse og etter hvert forståelse og empati. For blikkene våre ble raskt rettet mot den stygt skamferte 626´n, som man ikke trengte å være karosserimaker for å forstå var død. Men bilfører og bileier var sprell levende. Med et brak kom han bannende og steikende ut fra den forvridde førerdøren, som sannsynligvis hadde kilt seg fast mellom forskjerm, en inpresset felg og en litt vrien bakdør. Etter å ha slått og sparket seg ut i frihet, løp han mot meg, mens Roar fortsatt hikstet til Afzellus toner...
”Ka i hælvætæ e da fø tudlkjøyring på deg, far???” Et primalskrik på kav sotradialekt setter merker, og avdekket alvoret i situasjonen. Roars hiksting var nå blitt til lavmælte mislykkede forsøk på å fortrenge de siste fnise - og latterkulene…  


”Nå smeller det… igjen…” tenkte jeg der jeg stod full av skyld og erkjennelse over at ”dette fortjener Jeg”. Men mannen hadde ikke fått unnagjort ”Damage controll” på egen vogn, og i stedet for å dra til meg, snudde han seg brått for å ta skadene i øyesyn. Like foran ham, på bakken ved det punkterte venstre forhjulet, bøyde han seg ned og plukket opp en sammenkrøllet blank skjermbuelist. En list han sannsynligvis stolt hadde ettermontert uker i forveien… Kanskje han til og med hadde kjøpt disse kroomjuvelene av min mor på Shellstasjonen noen kilometer unna. Skulle jeg tilby ham et sett nye…? Nei, det blir sikkert tatt ille opp… Det ble stille, men man kunne fortsatt høre de siste pundene med luft forlate den skjevslåtte felgen. Plutselig, og med stor kraft kastet han jernskrotet i asfalten, som for lengst var dekket av kjølevæske fra en knust radiator. ”Hælvætæææ!!!”
 
Skjermbuelisten fikk unngjelde for mannens utløpende sinne og frustrasjon over den uansvarlige ungdommen. Heldigvis, for meg og min kjeve, selv om jeg nok hadde fortjent en lusing der og da. For med ett var ”verdensmesteren” redusert til premiedust og en ganske dårlig bilfører. For ordet ”konsekvenser”, som alle voksne som brydde seg om meg hadde mast om i snart tre uker, begynte nå å sige på…
Hva skjedde med ”aldri mer bekymringer”. Hva skjedde med ”frihet”… Jeg lengtet med ett hjem til dette blyloddet og lenken som hadde låst meg fast og sørget for trygghet hele livet.
Førerkortet ble plutselig ett tveegget sverd, og leksjonen ”frihet under ansvar” utspant seg rundt meg der jeg stod mellom knust glass, en eitrende forbanna bileiere og en bestekompis med latterkrampe… Men det skulle altså en real smell til før jeg tok poenget.


 ”All ting kan gå i tu…”, selv for ”Crash test dummies” i en gammel Volvo.





Pål