lørdag 28. september 2013

MUSIKK TIL STEINARBEID


av Pål Samuelsson

For en tid tilbake startet hastige og lystige utbyggere å fylle stein i det smale Straumssundet ikke langt fra mitt barndomshjem. Det som skulle bli en liten innsnevring med koselige naustfronter til fremtidige Straume by, har blitt til en steinkolloss som nesten har tettet igjen for all ferdsel i det en gang så fredelige og idylliske sundet. Tilbake sitter kommunen som den handlingslammede svarte-Per, mens grendalag, hobbyfiskere, hyttefolk og ikke minst båtfolket, som snart ikke kommer seg gjennom uten å ripe opp båtene sine mot sprengstein, for alvor har begynt å knurre. Hva har dette med biler å gjøre? Vel, jeg har muligens løst problemet. Heng med på en tur i Audi A7 med 313 TDI-hester.

Når S7 blir overflødig

For ganske nøyaktig ett år siden var jeg og kompis Bjarte ute og testet en kruttønne av en Audi med 313 dieselhester opp bakkene til Fanafjellet. Den gang var tvillingturboene boltet inn i en A6, men det varte altså ikke så lenge. For nå har dette muskedunderet av en motor også funnet veien til «sportsglideren» A7, og gjort S-modellene overflødige.  
 
Går vi enda lengre tilbake, nærmere bestemt februar 2012, gikk turen til Øygarden i Knut´en sin nye A7 med den «vanlige» 3-literen på olje. En fantastisk begivenhet som på en sjelden måte innfridde langs de fleste akser og parameter, der vi svevde over øylandskapet i vest. For uansett hvilke følelsesfrekvenser jeg prøvde å måle på, innfridde Audien på det meste. Både design, merkeidentitet, teknikk, komfort og kjøreegenskaper traff meg midt i hjertet. Og det med 5 meter bil og to tonn teknikk. Jeg var imponert.
 
Så kom S7, selvsagt, ikke noen bombe at også A7en fikk en turtallsvillig bensinmotor. Tradisjon er transisjon. Og nå er selvsagt RS7 på vei inn dørene som seg hør og bør, for å blåse litt sur nordavind inn over fabrikklokalene til Benz og Beamer. Vi elsker jo alle litt konkurranse…

Men spørsmålet er vel om det var så lurt å bruke tid og penger på å utvikle S7, når A7 med 313 hester på mange måter gjør jobben (og vel så det). Sammenligner en tallene på disse eneggede tvillingene er det marginale forskjeller ute å kjører. TDI 313 bruker kun 5,3 sekunder til 100, bare fattige 4 tideler lengre enn S7, mens A7en til gjengjeld har 100 Nm mer enn den lett antennelige S´en. Toppfart er liksom ikke interessant lengre, da vi for lengst har overskredet det mennesket og ikke minst veinettet kan håndtere. For ikke å snakke om lovverket… Men her er altså ressursene sperret, som sannsynligvis er like lurt, i den grad noen overlever en smell i 250…

 
Lydbildet
Så var det lyden da… Nå har jeg ikke hørt S7 «live», men kan levende forestille meg snerringen fra den 4- liter store TFSI åtteren når nålen begynner å sprelle. Men uansett blir du slått ut av lyden som avgis fra biturboen på diesel. Det er faktisk vanskelig å forestille seg at et slikt lydbilde stammer fra en «enkel» sekser. Riktignok har de forsket lenge på lyd og lukt hos bilprodusentene, men å finne en slik tung seksstemt moll-akkord, må defineres som kunst. Hvis det er noe å trekke, må det paradoksalt nok være fòr god lydisolering. Lydbildet er nok tilsvarende som i A6en vi testet i fjor, så jeg skal ikke drøvtygge lengre på det. Dette må rett og slett oppleves. Men noe sekssylindret diesel høres det i hvert fall ikke ut som…

Turen gikk også denne gangen mot Øygarden. Sol og skarpt høstvær gav tørre veier til 275 m.m. tykke dekk. Med 21 tommer RS-felger ser dette meget lovende ut. 8 trinns kraftutveksling og to «ører» foran rattet, hjelper deg med å holde orden på tannhjulsmagien, og sette den rette stemningen i forhold til stil og humør. Og tro meg: du klarer sjelden eller aldri å holde fingrene fra dette fatet med «griseører». Selv om vi nå var ferdig med dette med lyd, så er de utvilsomt suget etter nettopp dette sinnsyke drønnet, som hele tiden gjør at du er borte å tildeler ørefik etter ørefik, mens du forventningsfullt flytter blikket ned på turtelleren for å se om det står til liv...

Flymotor
For liv er det i aller høyeste grad. Når vi stanser for å teste en kortsprint til 80, eller trekker litt G ut av en åpen venstre, er det stor forskjell på lydbilde i forhold til hvilke gir en velger. Men, pussig nok, ikke på ytelsene som leveres. For her blir du kastet ut av svingen med 650 Nm skyvekraft selv med kun 1450 rpm. på måleren. Du får lyst til å dra rattet svakt mot deg mot slutten av sprinten og bare trekke herligheten opp av rullebanen… For dette gir assosiasjoner til transportmidler med jetmotor… Men så er det altså «kun» diesel. Hvem skulle trodd dette var mulig for bare 5 år siden…? Fortsetter dette, ser vi snart Mr. Kjos med Audimaskiner under vingene.
Audi kan nok takke seg selv og sin dieselsatsing i Le Mans for dette resultatet. Sammen med bl.a. 6 literen med 12 sylindre i den litt grovere storebroren Q7, har de bevist at de også kan bygge motorer for lastebiler… Det spesielle er at de har dyttet dem ned mellom skjermene på vanlige biler. Sprekt, innovativt, men sannsynligvis ikke særlig rasjonelt. Men hvem bryr seg vel om det, så lenge disse ingeniørbragdene får deg til å produsere lysthormoner, og ikke minst, når det låter som Lamborghinier…? (vanskelig å legge fra seg det der med lyd…)

Lastebilen
Konseptet med 5 meter bil utformet som coupé, enda større motor og retro-aktig design, lever bedre enn noen gang. Knut´en sitt nye glis, ja for han klarte ikke å motstå fristelsen, er en 2+2, men kan også leveres som 5 seter. Altså kan den pr. definisjon frakte en familie mellom to punkter på meget kort tid. Dog, en meget rik familie… For prisen snakker vi fortsatt ikke om, i hver fall ikke her hjemme. Og i hvert fall ikke hos Audi. Men skulle du bo i et annet bilvennlig europeisk land, f. eks. England, kan du kjøpe dette gledesfyrverkeriet for kr. 685.000 (etter dagens kurs). Subsidiært, vil du sannsynligvis spare bortimot 100.000 ved å gjøre som Knut, nemlig handle hos hverdagshelter som S-line Auto, som importerer tilnærmet nybil etter skreddersøm og dermed gjør det noe rimeligere å oppfylle bildrømmen enn hos en merkeforhandler.
 
Så tilbake til Straumssundet og denne forhatte steinfyllingen som har engasjert så mange mennesker her vest. Et heller dårlig utgangspunkt for en forretningsidé som skulle sette Straume på bykartet. Men jeg har altså løst problemet ved å ta i bruk de ekstreme egenskapene til denne «lastebilen». For sammen med en stor boogi-henger og et par gravemaskiner, kan vi flytte all steinen fra Straumssundet i løpet av en helg… Ja, jeg vet det er mye stein, men du verden for en trekkvogn. For med denne redskapen kan vi frakte hver eneste stein til andre siden av øyen, og dumpet lass etter lass i Vatlestraumen, der den jo åpenbart burde vært dumpet i utgangspunktet. Og vips, har vi ny etterlengtet fastlandsforbindelse, og det mens vi lytter til musikken fra Audien til Knut´n…

Takk for turen Knut og S-line Auto, for at dere gjør drømmer til virkelighetJ

Pål

Foto: Pål Samuelsson

lørdag 10. august 2013

NAKENBADING

av Pål Samuelsson
Dager som den i dag, hvor solen har vist at den faktisk finnes, og badet vestlandet i varme stråler som fikk asfalten til å lukte som parfyme, kan vel ikke avsluttes på en bedre måte enn i en kabriolet. Bare så synd vi stort sett ikke har værgudene på vår side. Et autofilt liv blir mye rikere når omverdenen passeres i nettoen. Det blir på en måte som nakenbading.

Når du trekker sammen bokstavene i ordet ”PORSCHE”, melder det seg helt automatisk en rekke assosiasjoner. Og med mindre du heter Jeremy Clarkson, er det sannsynligvis kun varme, gode og gledesfylte assosiasjoner som melder seg, ikke helt ulikt sjeldne sommerdager som den vi fikk i dag. De aller fleste hestene fra Stuttgart har blitt til gull og ridd inn som legender, eller fått egne interesseklubber eller blitt til racinghistorie. Selv Cayenne kom de unna med. Og nå ser det jammen meg ut for at de også er i mål med noe så uporschete som Panamera. Det forteller oss at merkevaren er solid og tåler utfordringer i form av modeller folk ikke visste de hadde brukt for.



På tunet i dag stod en nydelig liten tass som vi absolutt har brukt for. I sølv med en liten kåpe trukket opp over skuldrene, passe beskjeden og lavmælt stod den der og pratet med seg selv på sitt noe hese tomgangspråk. En kommende klassiker: Porsche 911 Carrera 4 uten tak(dvs. roadstertaket følger med på eget stativ til garasjelagring(!)). En 2000 modell med kun vel 30.000 km på telleren. Dette var rett og slett en Ming-vase, et meget godt bevart eksemplar som stort sett kun har stått til pynt. For som en av 8 Porscher i en tysk leges bilsamling, har denne fått stå i fred meste parten av tiden. Det hele bekreftes av den legendariske 111-punkt sjekklisten fra Porsche i Stuttgart gjennomført nå i sommer med null feil.

En kommende klassiker. Carrera 4 blir aldri feil...



Med kåpen fortsatt opptrukket dro vi ut på en aldri så liten kveldstur for å sikre oss de aller siste solstrålene fra oven. 300 hester på fire hjul er ikke dramatisk i dag, men følger du litt med utenfor frontruten din, er det svært langt mellom doningene som kan hamle opp med denne på svingete veier eller i en sprint. For svinger som vanligvis oppleves som ubehagelige i 80 blir nesten kjedelig for lille Ferdinand stakkar. Firehjulstrekk og brede dekk gir superlimeffekt til den velduftende asfalten. Ikke engang litt provokasjon ga antydning til den velkjente ”sleggeeffekten”. Kanskje om asfalten hadde vært våt kunne vi fått oss en overraskelse, men ikke på en fin sommerkveld. Over veiarbeidsstrekket på Hammersland får vi påminnelsen om at det som er skrud fast mellom dekk og selve akebretter er kort, stivt og hardt. Enda en grunn til at dette føles som et tog i svinger. Men over asfaltpest og slaghull blir det med ett litt ukomfortabelt.

Men det løses lett og elegant ved å bremse ned med tiptronickassen. Jeg sjalter ned gjennom de 5 girene som selvsagt betjenes fra rattet. Når tallet 2 lyser mot deg fra ”dash`n”, bremser 3,4 literen til ”Porsch`n” med et velkjent snerr, og vi kjenner at sikkerhetsbeltet strammer seg helt passelig over skulderen.  Nei dette vil vi høre mer av. På tide å legge bort kåpen. Et tastetrykk senere er det sommer og sol i cockpit også. Seilduken har pakket seg elegant ned bak de to nette baksetene, og en smakfull roadstercap har lagt seg over kåpen. En liten vindskjerm heves bak oss, og plagsom nakketurbulens stenges ute.


Nå er det kun solen og lyden fra de to hule bratwurstene bak oss som når våre sanser. Her er det ingen kunstige åndedrettsløsninger, men kun bensin og luft gjennom seks store hull. Dette gir moment fra dieselverden, og et herlig Porschedrønn hver gang det hentes krefter fra bunn. En helt annen sak er når tiptronicen brukes aktivt ut av svingene, og ikke minst fra stillestående. Ved 5.000 omdreininger skjer det noe både med ytelser, lyd og ikke minst med sjåføren. Eksosen går over i et vræl før den ”retter seg ut” mot sperren i en spiss C-dur. Og kanskje det deiligste lydbildet av dem alle, er når en slipper pådraget på topp, og lar den ”sutte” seg ned gjennom hele skalaen. Klassisk Porsche-audiologi, eller melodi om du vil. 



En liten pit-stop og en runde rundt vognen fikk meg til å reflektere over Porsches innovative holdning. Her er både originale ryggesensorer og xenon-lamper. Ikke mange 2000 modeller som kan skilte med slikt ekstrautstyr. Detaljer som låsbar midtkonsoll og egen Porscheveske i skinn for Mobil 1 motorolje (selvsagt) og et søtt lite reservehjul i et eget hemmelig rom under koffertrommet foran, vitner om et gjennomtenkt konsept. Og så ser det unektelig litt morsomt ut når en fyller bensin inn på høyre forskjerm… Egenarten er altså til stedet, både med tenningsnøkkel til venstre og turteller som det sentrerte dominerende instrumentet. Tilfeldig? Neppe.
  


Men selv om jeg ikke har 460.000 til rådighet til en kosebil i dag, eller i morgen for den saks skyld, er en 911 Carrera 4S til denne prisen og i denne tilstand, vel så mye moro som en 22 fots daycruiser. Et ikke helt uvanlig alternativ for mange. Er det ikke vær for kabriolet, er det sannsynligvis ikke vær for båt heller. Og hva må du betale i det maritime miljø i dag for å få nakkehår og trommehinner til å krølle seg i ekstase? Vel, sannsynligvis på andre siden av én million-merket… Billig moro vil det aldri bli å eie en Porsche, men det vil heller aldri lønne seg å eie en båt.  


Du gjør det sannsynligvis alt for sjelden, men når du endelig tar sjansen slår det deg; du verden så befriende og deilig. Nakenbading er undervurdert. Det samme er en tur i kabriolet, særlig i dem fra Stuttgart med en hest på panseret og med motoren bak. Ekte glede!

Takk for turen Geir og Automotive på Straume!

Pål


Foto: Pål Samuelsson

søndag 14. juli 2013

-SPARK MEG I BALLA!


av Pål Samuelsson
Jeg forvillet meg inn i en musikkforetning i Bergen i dag. En slik butikk hvor veggene er prydet med strengeinstrumenter, pianokrakker og notestativ. En nisjebutikk for spesielt interesserte. Det er i hvert fall nærliggende å anta at majoriteten av de besøkende trakterer ett eller annet instrument. Jeg skal ikke ekskludere meg selv helt fra et slikt lokale, da jeg i mine yngre dager skulle blir popartist og spilte ganske flittig på gitaren. er dette kun en hussyssel, og knapt nok det, men jeg kan fortsatt bli lettere begeistret over en blank Stratocaster eller en slitt Les Paul. Men mine modellkunnskaper og mitt engasjement stopper omtrent der…



Det var derfor gangske pussig opplevelse å bli overrumplet av en uhelbredelig gitarnerd inne på prøverommet. Som om vi hadde vært venner i årevis, snakket han til meg om sin såre skulder og hvor store gitarene var blitt nå om dagen. Jeg prøv
de meg forsiktig med en ukulele-vits og pekte forsiktig mot stativet med ”dverggitarene”, mens jeg kvelte en gjesp. Ukulele-humoren slo selvsagt ikke helt an, og ble kjapt kontret med tekniske data og årstall. Modellbetegnelser rant ut av munnen til mannen som G-nøkler fra en gitarforsterker, noe som plutselig fikk meg til å tenke… Er det sånn vi er???

For ”gitarvennen” min var ustoppelig; Gibson fra 1976 med ”pick up” og smal hals, og Martin som nå hadde ”prostituert” seg med sine ”billiggitarer” med limtrehalser…(!). Hvorfor kødde til den klassiske D-28en med volumknapper og tonekontroll? Jeg svettet, og hadde selvsagt ramlet av for lenge siden, men jeg hadde jo tross alt helt frivillig forvillet meg inn i et prøverom i en musikkforetning, og hadde i et uaktsomt øyeblikk nevnt at jeg hadde et par gitarer stående… Nå fikk jeg ta konsekvensene. Jeg var blitt gitarnerdens gissel. Her måtte jeg ty til jazzens improvisasjonskunst… Halmstrå etter halmstrå røk ut av hendene på meg der ”gitarkameraten” øste ut av sin utømmelige instrumentkunnskap. Jeg ble stående å nikke og svare ”bekreftende” og ”entusiastisk”, mens jeg kjente en svak rykning snike seg opp under det ene øyet. Et krevende skuespill når en ikke har peiling på kodene som kommer… Er det virkelig slik vi er…?

Har du tenkt på det, hvordan du i møte med andre mennesker plutselig får et blink av deg selv i speilet? ”På seg selv kjenner man andre”, heter det. I dag fikk jeg en aha opplevelse av de store. Vi bilnerder snakker sannsynligvis på innpust og utpust til spyttet blir hvitt i munnvikene, før samtalepartneren vår brått har fått nok, og tar mot til seg og sier at han dessverre må på do, hjem å vaske håret, eller kanskje får et kraftig akutt dobbeltsidig hjerteinfarkt utløst av et gedigent kjedsomhetsanfall etter en overdose med knusktørre fakta fra bilnerdenes verden… Stakkars folk.
Lov meg at du kommer med et lite hint, et svakt klynk, eller en forsiktig gjesp, dersom jeg noen gang skulle plage deg med min nerdemonolog. Og om jeg ikke våkner og lukter kaffen, så spark meg hardt i balla. Så kjedelig er det med gitarer fra 70 tallet. Nei, gi meg en bil…

 Pål  

tirsdag 9. juli 2013

-BESTA, HAR DU EN HÅRFØNER?

av Pål Samuelsson
Gjennom en idyllisk hyttegrend, langt fra folk flest, med sildrende elvefar og grønne frodige bjørketrær, strekker det seg en trett og lat fylkesvei. En traktor kommer trekkende på en illeluktende ”jyllevogn”, postmannen siger mellom postkassene i sin Berlingo og en og annen pickup rusler av og til forbi med en hesjestaur på lasteplanet. I Hjelmelandsdalen i Nordfjord kan en ha ekte ferie uten nett, mas og bylivets høye skuldre, eller…


Vår ferieidyll langs i Hjelmelandsdalen.
  
Som barn på 70-tallet satt jeg mang en gang med notisblokk på melkerampen for å notere bilnummer. Men når side én fortsatt var blank etter en time på den harde trerampen, ble det utfordrende for et lite bilhode å holde motivasjonen oppe.
Men ingen samfunn er totalt skjermet fra press og frister, noe vi fikk oppleve flere ganger sist helg mens vi ferierte på hytten til mitt opphav. Den gamle fylkesveien forbi hekken vår var med ett blitt til en liten autostrada for flittige håndtverkere og andre veifarende med tilsynelatende livsviktige oppdrag lengre inne i dalen. Mitt trente laser-øye så fort at hekken ble passert i både 80 og 90 km/t, bare meter fra vår nyfriserte Badmintonbane… Hvordan kunne vi bekjempe dette uten å påta oss rollen som sinte og sure ”by-mennesker” med sære vaner og skyhøye krav til HMS…?
Vi er som alle foreldre og besteforeldre oppriktig opptatt av sikkerheten til våre barn og barnebarn. Hytteliv kan fort bli ekstremsport når alle er samlet og hagen er lekeplass, og badeplassen vår, Likhølen(!) ligger på andre siden av veien. Hvordan opprettholde sikkerheten her? En HMS-nøtt selv for HMS-lederen. 

Likhølen, med naturens masasjebad.
Hvem ønsker vi å påvirke? Vel, bilførerne selvsagt. Men også barna. Men det siste er en tidkrevende reise, og arbeidet består av å bygge holdninger stein på stein hver eneste dag uten å skremme eller krisemaksimere. Vell så vanskelig er det selvsagt å få frem en varig adferdsending fra disse få avvikerne som nesten uten gummikontakt med underlaget etterlater seg et dragsug som får både hekk og badminton -nett til å blafre. Hva skulle vi finne på?

Vi kan skilte! ”Barn leker”, ”Vi har ingen å miste – kjør forsiktig”, vi har alle sett slike skilt, og vi har sannsynligvis bremset litt også. Men når det nesten aldri er barn å se, med unntak av et par hektiske sommeruker blir det fort litt ”ulv, ulv…”. Fartsdumper i veien hadde vært lurt. Ja, effektivt, men kostbart, og sannsynligvis 3-5 års saksbehandling i vår herlige byråkratiske velferdsstat. Kuler på fylkeskommunale veier krever sikkert minst to offentlige utredninger, et par befaringer og sannsynligvis også et par anbudsrunder… Nei, vi ringer til lensmannskontoret og melder inn strekningen som ”klagested”. Da blir det sikkert laserkontroller og greier… Men, var det ikke sommerstengte lensmannskontorer i Sogn og Fjordane som ble slått opp som egen sak i VG denne uken…? Jo, det stemmer. Politiet er i syden.
Besta, har du en hårføner?
Med Besten sin gamle sorte ”Fjell Blikk-jakke”, en sort utvasket Umbro-treningsbukse fra idrettslaget Nest-Sotra, sorte Crocks, en sponset refleksvest fra Besta sin gamle bensinstasjonsjobb med ”Turtle Wax” på ryggen og pappa sin sorte CCB-cap var Lars operativ. Ned i ”hocky” ved hekken, og med hårføneren til Besta pekende mot håndtverkerens grill kom reaksjonen vi alle hadde lengtet etter: Folk begynte med ett å kjøre som folk. Det var som om hårføneren blåste ”god tid” mot de travle veisliterne. Nå passerte de hekken vår med et smil, et tut eller med både to og tre armer vinkende ut gjennom åpne bilvindu. Noen snudde til og med i Espekrysset for å få med seg enda en blås med ”god tid”. Var det virkelig en hårføner…?

Her blåses "god tid" ut på veien...
Denne historien gikk altså Norge rundt på Facebook og traff mange mennesker ett eller annet sted i magen. Den forteller oss at vi ikke nødvendigvis trenger masse dyrt og raffinert måleutstyr for å endre adferd. Den forteller oss også at det norske politiet nyter stor respekt, selv om de altså er på ferie…
Kjør forsiktig, for snart kommer politiet hjem fra Syden. Da er hårføner byttet ut med laser og penn. Men egentlig bør vi kjøre forsiktig av helt andre grunner…

Pål

mandag 1. juli 2013

TIDENS TANN


Av Pål Samuelsson
Det regnet som ville nøkken den dagen. Og som ikke det var nok, husker jeg at vi ble overrasket av en voldsom haglskur da vi løp fra den hvite Volvoen på parkeringsplassen. Mitt første klare minne er fra denne kalde sommerdagen i 1976 på vei inn i salgslokalene til Knutsen og Træen i Åsane. Selv var jeg fire år og ble dradd etter entusiastiske voksenhender gjennom denne stikkende og sviende isen fra oven. Men jeg visste innerst inne at det var Volvobutikken som ventet langt der fremme i enden av plassen som nå var blitt like hvit som Volvoen vi snart skulle bytte inn.
 
For blant 244er og femmere, og en gullmetallik 264er med kun to pedaler(!), stod vår nye erobring inne på gulvet; en 144 Grand Luxe fra 1973. Isblå metallik med sorte skinnseter og håndbrekket på venstre side. Kjøpt ny av den ikke ubetydelige husentreprenøren Aksel Bruvik tre år tidligere. Fra den dagen ble biler noe annet enn transportmidler og nyttegjenstander. Fra den dagen ble biler individer med sjel, særegenheter og følelser.  

En torsdag nå i midten av juni satt jeg på et av mine daglige finn-veteranbilsøk og lette etter denne nålen i bilstakken. Et krystallklart barndomsminne fra 70-tallets bekymringsløse barndom. For like uanmeldt og overraskende som en Sotrabro på den nasjonale transportplan, skinte den blå metalliken i mot meg på finn.no. En tilsynelatende meget velholdt isblå Volvo 144 Grand Luxe fra 1973 med sorte skinnseter og håndbrekket på venstre side selges fra Lillehammer. Endelig! Sekunder sendere hadde jeg selgeren i tale, og etter en kort avsjekk med min aller beste venn, ble det grønt lys. Jeg hadde sikret meg ”vår” juvel, mitt autofile opphav og mitt første barndomsminne. Jeg følte ekte glede!


I dag er 140 serien i Grand Luxe (GL) utførelse rimelig sjelden kost. Det finnes noen få igjen. Men når det kun er 73-modellen som duger for meg, sier det seg selv at de få som er tatt vare på, og som i tillegg er isblå med fire dører, kun kan telles på en hånd.

En travel jobbperiode inn mot en ukes ferie blant antikke ruiner i Hellas, gjorde sitt til at alle de 14 dagene frem mot juli var fullbooket med forpliktelser av alle slag. Det ble derfor ikke bestilt flybilletter før til mandag 1. juli, men da til gjengjeld for tre generasjoner Samuelsson; en retro-tur over fjellet vi alle tre så frem til med stor forventning. Joda, opphavet meldte seg som selskap og copilot sporenstreks. Selv om hans bekjentskap med ”traktoren” fra 70 tallet ble en heller dyr opplevelse, lengtet han nok tilbake til dette vidunderet som representerte en ikke ubetydelig milepæl i hans bilportefølje gjennom årenes løp. 

Gresk Toyota Corolla "Krokan".
Fem dager før avtalt henting ringte telefonen. Jeg befant meg i antikke omgivelser blant nedslitte sandsteinsøyler og gamle olympiske ikon. Jeg var absolutt i veteranmodus. Jeg kjente umiddelbart igjen nummeret til selger på displayet. Forventningsfullt svarte jeg for å høre siste nytt fra garasjen ved Mjøsa… Det ble stille. Det var som om alle sandsteinsøylene rundt meg forvitret og sprakk. Det var dårlige nyheter fra den moderne OL-byen. Ekstremt dårlige nyheter...




Selger hadde tatt Volvoen ut på vedlikeholdskjøring og en vask, for å klargjøre vår historiske ankomst, da uhellet inntraff. Begge bakhjulene hadde uten forvarsel låst seg under kjøring, med den dramatiske følge at hele bakakslingen hadde revet seg løs fra bakhjulsopphenget (!). Både felger og dekk var deformert, det samme var innerskjermer og oppheng. Det var muligens følgeskader fremover i drivlinjen, kanskje til og med girkassen hadde fått seg en smell. Hvordan er det mulig…? Selger var oppriktig lei seg, og hadde mest lyst til å gråte. Hans faste følgesvenn gjennom mer enn 10 år hadde gått i oppløsning som en sandstein fra det antikke Hellas. Jeg var selvsagt heldig som ikke fikk denne opplevelsen skjøvet over på meg på vår retur over fjellet. Det hadde vært katastrofe, men likevel var det tapet av denne muligheten som gjorde mest vondt. Samtalen ble avsluttet, og jeg følte kun tomhet…


En "Mile Stone" (Milepæl) fra 300 år f. Kr. på
den greske øyen Katakolon, datidens trafikkskilt.
Her symbolet på en 73-modells
bråe død på en riksveg langs Mjøsa.

For en slik mulighet vokser ikke i klaser på noen slags trær. Slike gamle vogner har som regel blitt nedfallsfrukt og gått i forråtnelse for lengst. Tiden vinner over oss alle. Det fikk vi en påminnelse om der vi gikk blant ruinene i gamle Olympia på Katakolon, og blant gamle rustne Toyotaer på den greske øyen Mykonos. Men vi gir oss aldri, til tross for krokanaktige rustangrep, sprukne antikke sandsteinsøyler, eller avrevne bakakslinger.  For enda kan den komme, denne kalde sommerdagen, inn over mitt varme autofile hode. I så fall skal jeg ta sats, og igjen trosse hagl, sviende smerte og løse bakakslinger. Neste gang skal jeg komme først, som en olympier i gamle Hellas. Neste gang skal jeg vinne over tidens tann. Vi lyser selvsagt fred over den staselige Grand Luxens minne.

Pål

lørdag 11. mai 2013

-EINE GROßE MACHINE

av Pål Samuelsson
Hva i all verden får Merceses-konsernet til putte en 500 hesters V8er i en firedørs sedan i en tid hvor verden preges av ”down sizing” og global oppvarming? Vel, svaret er egentlig meget sammensatt og komplisert, eller usedvanlig enkelt. La oss forholde oss til det enkle svaret: BMW M3 og Audi RS4, enkelt og greit. Vi kan nesten høre styrelederen brøle ut over de nypolerte styreromsmøblene i Stuttgart; Jeg driter i om det er idiotisk! Konkurrentene våre gjør det, da gjør vi det også!!! Snell! Snell! Snell!!!

6,3 som egentlig betyr 6,2 på Mercedesspråket. Herlige detaljer...


Slik oppstår og videreutvikles altså de unyttige overmotoriserte ”familieracerne” som vi bilnerder elsker. ”Keep up with the Johnses-effekten” slutter aldri å glede oss eksosavhengige. Så takk til stormannsgalskapen og ikke minst, takk til tysk ingeniørkunst. Du har sikkert for lengst luktet eksosen… Jeg har vært på date med stjernen C 63 AMG.


La oss ikke ta hele AMG-historien her, men nøye oss med en kortversjon: Det startet altså i 1967 med to tidligere Mercedesingeniører (Aufrecht og Melcher) og et stedsnavn (Großaspach). De tre hvedrolleinnehavernes forbokstaver ble raskt til AMG, og etablerte seg som en legendarisk bagasjelokk-logo etter den smellvakre ”Red pigs” herjinger på racerbanen. I dag er AMG et eget datterselskap i stjernefamilien. Resten av historien kan du lese her: http://en.wikipedia.org/wiki/Mercedes-AMG


Jeg har lest en del hyllemeter om dette segmentet opp gjennom tiden, og er ganske lei av alle klisjeene om at dette er anonyme familieracere. Glem det! Dette er ikke anonymt, og etter mine autofilebegreper blir det å undervurdere leserne, som nesten uten unntak umiddelbart ser forskjell på en familiebil og en ”mannebil”. Det er vel strengt tatt kun baksetene som gir oss autofile en assosiasjon i den retning. Ellers er det sikkert minst 100 tydelige tegn som avslører de skumle hensiktene til disse bilene; bakkeklaring, eksos, skjermutlegg, lyd (!), seter, instrumentering, felger, dekk, logoer… Trenger jeg å fortsette? Tror ikke det. Vi kjenner lusa på gangen alle sammen.


Ikke akkurat et dashbord for norske forhold...
C63AMG har stor motor og mange hester. Og denne har ekstra mange siden det er en spisset versjon med performance pakke (!). Du kan dine tall, så la oss heller bruke spaltemeterne på opphevelser, sanseinntrykk og følelser. For her øker persepsjonen proporsjonalt med akselerasjonen. Lukt, lyd og synsinntrykkene brenner seg fast i hjernevevet. Glem alt det rasjonelle. Ikke tenk tanken om ”hvordan kan jeg få denne bilen til å passe inn i mitt normale liv…?” Svaret er direkte hjerteskjærende og avstøtende; Umulig. I ditt normale liv, med din normale inntekt og ditt normale behov blir dette rasjonelt sett fullstendig krasj, med mindre din definisjon av ”vanlig” er ”uvanlig”, og du eier din egen bensinstasjon… Joda, den bruker betydelig mindre bensin nå enn for 40 år siden, men skal du ”kneke” deg ned på ”best case scenario” beskrevet i instruksjonsboken, kan du like godt kjøre en C220. AMGen er ikke gøy med mindre du bruker 2-3 liter pr. mil…, men da slår det inn enda en ”normal”, nemlig ”Lov om vegtrafikk…”. Så uansett hvordan du snur deg i dette rasjonelle bildet er eksosrørene bak.

Sidestøtte får en ny mening etter dette.
Nei, la det rasjonelle ligge og nyt denne ene muligheten. Slipp alle sansene løs og ta det hele inn, eller ut… helt ut… For denne utkonkurrerer HI FI-klubben på lyd. Den slår BKK på kraft og sist men ikke minst, den får sex til å bli 7 hvis du skjønner…?   

Audi har RS- modeller med Quattro og S-line. BMW har M-sport og Alpina… Så hva kan en tohjulsdrevet ”drag-racer” skilte med. Igjen, glem det. Det handler ikke om firehjulstrekk og veigrep. Må jeg igjen få minne deg om at dette handler kun om følelser. Sanseinntrykkene slippes rett inn i ditt følelsesregister der du har all din humor, din latter og kjærlighet. Og der er det godt å være. Akkurat som det er godt å sitte i førersetet med hendene fulle av tysk stormannsgalskap. 

Gasspedalen blir som en morfinpumpe, - du bare må bortpå en gang til, bare litte grann… Rattet føles som om du har hendene rundt hvert av forhjulene, - direkte.  Tannhjulene i girkassen føles som hjul uten tenner. Alt bare sklir på plass uten drama, perfeksjonistisk som en klokke fra Sveits, selv om alle indikatorene i bordet foran deg spreller som nyfisket pale. Hvordan er det mulig, tenker du der du sitter, nesten litt for avslappet, selv om håret ditt står i full fyr(!) For lyden gjør selvsagt noe med deg. Ja, det er ikke bare bråk fra 8 kontinuerlige branner i blokken foran deg.

”Musikken” setter sine spor fra nederst i ryggen og helt opp til vikene i hårfestet. Alle hårene på kroppen reiser seg, og du begynner automatisk å fundere på hvordan i helv… kan jeg få rå til en slik bil i mitt ”normale” liv… Og før du vet ordet av det, har du reist en mil mens du har sett deg selv ta ekstrajobb på kveldstid, delta på poker-VM eller vinne Jack-pot på panteautomaten på Kiwi… Nei søren, ikke la ”rasjonalis” ødelegge dette, nyt hvert sekund, hvert brøl. Ned med vinduer, på med alle sportsknapper, slipp alle hemninger… Og ikke minst; la Quattro være Quattro, M-sport være M-sport, så får AMG være AMG. For om du blir tvunget til å ta et valg en vakker dag, er det summen av positive opplevelser og følelser som får deg til å ta beslutningen. I dette segmentet finnes det ikke feile valg.

Kunne ikke passet bedre på dette tunet.
Ute på veien er dette perfeksjonisme. Frem og tilbake til butikken, frem og tilbake til jobben,- Perfekt. Alle som har greie på bil snur seg, og lurer sannsynligvis på ”når tar pengen hans slutt og presser ham til å selge?” og ”hvor mye penger taper han da?”… Men de tenker også ”Skulle ønske det var meg…” For hvis du vil ha en rus, trykker du bare litt på pumpen, og det strømmer på med endorfiner og hjulspor i veien… For her er det letter å skrive navnet sitt med bakdekkene, enn med gul skrift i snøen, (selv med mitt lange …. etternavn). Hadde AMGen vært i min fars eie ville han sporenstreks slengt inn to sandsekker i bagasjerommet. 70-tallets ”traction controll”, som fungerte utmerket på gamle Volvoer med litt is i rubben. Men med ESP og alle sperrer inne kan du trygt hive ut sandsekkene. Men det gjør ingenting om det røyker litt fra propellene av og til… Det skal være sånn. Det er slik styrelederen vil ha det. Og vi elsker enkle styreledere med et idiotisk motiv. Heia Audi, BMW og Mercedes. Heia AMG!


Detaljer du bare må bli glad i...
-Jeg vedder på at dere ikke greier å lage en kraftpakke av en C-klasse med 12 sylindre og 700 hester…? 

Samtidig, på et styrerom i Stuttgart:
-Nein! Nein! Nein Rubert!!! Ich voll habe eine große Maschine mit den Zylindern utviklen über Sieben hundert PS! Keine Angst! Snell! Snell! Snell!!!


Tusen takk for turen Geir og Automitive på Straume. (ekte glede!)
 
(PS! Nevnte jeg at bilen koster 350.000 i Tyskland. Hvorfor bor vi her?)

tirsdag 23. april 2013

-ØNSK DEG ET ESEL

"Hvis du vil ha en hund, så ønsk deg en hest". En kjent strategi når en står overfor store investeringer. Hva da om du blir tilgodesett med et esel…? La meg forklare:

Tenk deg tilbake til barndommen da du sparte til en stereo- kassettspiller med to høytalere av merket ”Luxor”, utstilt hos Boliginstallasjon på Minimarkedet på Straume, eller en Svitun appache-sykkel med tre gir og spordekk fra Sotra Sport. Du spinket og sparte til en liten egenandel var på plass, så kom ”foreldrekapitalen” inn og hjalp deg med resten. Dette kan på en måte overføres til dagens vegfinansieringsmodell. Bortsett fra at staten har snudd denne snedige ”barnefinansieringsmodellen” på taket. I dag baker vi veifarende nesten hele ”vegkaken” alene i form av bompenger og bilavgifter, mens staten har overtatt ”barne-egenkapitalen” og supplerer med et par hundringser i kakepynt.
I februar sendte staten ut invitasjon til ”bursdagsselskap” der alle skulle få lov til å kjøre på staten sine veger i enda ett år i form av 3,6 millioner krav om vegavgift. På statens gaveliste stod fromme ønsker i tusenkronersklassen. Standard krav for en dieselbil under 7,5 tonn med partikkelfilter er NOK 2.940,-. Det skulle bli en gedigen bursdagsgave på i alt 10,5 milliarder fra oss alle med eget navn i vognkortet. Du verden så glad hun ble(!). I tillegg fikk staten en fin skjerv da du sist kjøpte ny bil og sendte fine bilavgifter til henne innpakket i fint silkepapir i takknemlighet for at denne rause gamle tanten som lar oss alle få benytte de fine bilene våre på veinettet sitt. Men som om ikke det var nok, så sendte hun ut flere krav om omregistreringsavgift, merverdiavgift, drivstoffavgift, miljøavgift, piggdekkavgift, parkeringsavgift osv osv gjennom store deler av året… For å gjøre det hele litt lettere for deg og meg satte hun så opp tallrike boder med tilhørende bommer slik at det skulle bli enklere for oss veifarende å betale. Elskverdig, selv om en og annen Europavei blir stengt på grunn av ras i ny og ne.


Men la gå da tante… Vi innser at du ikke er til å rokke, selv med tusenvis av milliarder på bok. Så her er pengene. Men hvorfor går det så lang tid? Trenger du å bruke fire år til før du starter opp med litt graving og støping av denne broen vår? Det tar tross alt 4 år å bygge disse kilometerne, så hvorfor ikke bare sette i gang?  Ja selvsagt skal vi utrede miljøkonsekvensene og bli enige med din stesøster i Bergen om hvor hun vil veien skal gå, sørge for ny høyspenttrasé for BKK osv osv. Men dette planverket kan vi vel få på plass i løpet av en 3-4 måneder hvis vi setter en 8-10 mennesker på jobben, og hvis alle sammen jobber litt hver dag... Men det er kanskje litt i overkant effektivt for en som ikke er vant til å ri og sale det samme året…
Så vi har altså ønsket oss en hest og fått en milliardregning i form av bompenger og en utrednings - og byggeperiode på ca 8 år. Det er det jeg kaller et esel. Men ikke så gale at det ikke er godt for noe; et esel er sannsynligvis det raskeste transportmiddelet mellom Sotra og Bergen enda noen år… Hoppla!

Pål

søndag 17. mars 2013

KUGALSKAP



Ford satser friskt i kanskje den tøffeste klassen, nemlig SUV mellomklasse. Her er det mange om beinet, og Fords fortrinn er igjen det faktum at de henger med i alle segmenter og klasser og dermed har tilstrekkelig handlefrihet og kreativitet når nye modeller skal diktes. Stikkordet er innovasjon og teknologideling på tvers av produksjonslinjene. Gjennom de siste 5 årene har de i tillegg styrket merkevaren ved å være tro mot design, utrykk og ikke minst betydelig forbedringer innen kvalitet og sikkerhet, - og dermed også status. Er dette troverdig?
Frem til syvende klasse var det bekymringsløst å kle seg til skolen. Om det var hjemmesydd, arvet eller gult spilte ingen rolle. Men da ungdomsskolen kom ble dette ofte til en klump i magen. Lewi´s og ikke Lee. Poco Loco og Bik Bok, ikke Atomic. Merkepresset traff oss hardt i magen og det var vel egentlig ingen av oss som greide å innfri. Jeg fikk til slutt en Lewi´s-bukse jeg også, men måtte betale med å gå med to Lee dongerier med dråpeformede baklommer som jeg forsøkte å gjemme bak en sid nedtrukket Al Corley-strikkegenser… Du verden så usikre vi var; redde for å trå feil ved å bære galt merke, tape sosial status og ikke bli akseptert.

8 cm lengre enn sin forgjenger, men fortsatt en Kuga.

 
Når jeg nå skriver Q5 vs Kuga, skjønner du sikkert sammenhengen. Hvem av de to ”kuene” er best? Vel, jeg har kjørt dem begge; Kvalitetsmessig virker Audi noe foran, men sammenligner en kjøreegenskapene blir en rasket skikkelig over. Tar en med en prisforskjell på ca 200.000 i favør Ford, blir det rasjonelt sett uforståelig hvordan noen i det hele tatt kan velge Qen med ringer. Men så var det disse buksene med merker på da…

Nye Kuga med en tydelig merkeidentitet.

Men Ford er altså i ferd med å klatre på dette ”buksebaromateret”, og merkevaren blir sterkere og sterkere i takt med modellutvalgets bredde, Euro NCAP safety awards og ikke minst utallige suverene terningkast. Nye B-Max uten B-stolpe er nok en kile i et spekket bilprogram. Og nå altså ny Kuga, etter bare 5 år med den ”gamle”. 5 år er Audi-takt. Jeg kan minne om at XC 90 feirer 11 års jubileum i år… Slikt får konsekvenser. Folk går ikke ”mann av huse” for å kjøpe seg 10 år gamle karosserier med litt botox.


En fleksibel bakasjeromsbunn gir ytterligere plass til fotballsko.

Kuga av 2013 er en helt ny bil bygget på den nye Focusplatformen. Ikke la deg lure, for også Focus har vokst. Her er det god plass til alle fem, men om du må ha tre barneseter eller puter blir det trangt og utfordrende med selefesting. Med 8 cm. ekstra lengde kommer dette først og fremst bagasjerommet til gode. Her nærmer den seg 500 liters kapasitet. Med skiboks skulle de fleste behov være sikret. Det som er særlig imponerende i mine øyne, er hvordan Ford har lykkes i å sikre slektskapet modellene i mellom. Dette treffer deg i det du setter deg inn i cockpit. Det kompakte tykke multifunksjonsrattet gir et solid førsteinntrykk som opprettholdes gjennom tilbakemelingene du får gjennom fingrene når bilen settes i bevegelse. Utstyrsmessig er dette på høyde med de beste. I vår modell manglet kun ryggekamera og navigasjon. Den kan du selvsagt få ved å sette de rette kryssene på ønskelisten.

Cockpit "by night". Behagelig blå belysning.
Motoren er den samme som før. 140 hester og 320 Nm koblet opp mot en 6 trinns dobbelkløtsjet automat. Dette er friskt i akselerasjon, men oppleves som noe kortpustet fra 70 og opp. AWD og sportsfunksjon, det siste angivelig hentet fra Focus ST-linjen, gir vognen imponerende svingkunnskaper. Men dette er altså Fords fortrinn; å kunne hevde seg mot Audi og BMW på Nordsløyfen på Nürburgring. Både RS3 og M3 måtte suge falsk luft og se seg slått av forrige generasjon Fokus RS. I dag er jeg rimelig sikker på at kjøreegenskapene til nye Kuga vil matche både S-line -og M-sportteknologi…  

Broen over til Turøy, smal og elegant med møteplass på midten.


Vi tok bilen med oss på tur til det eksotiske kystlandskapet midt mellom kommunene Fjell og Øygarden, nærmere bestemt til Turøy. Ingen øy i verden passer vel bedre som turmål. Et barskt miljø hvor storhavet slår inn med sine brottsjøer, og hvor veier og broer ligner mer på kunstverk enn ferdselsårer. Et miljø som passer Kuga perfekt. I sportskonfigurasjon med manuell sjalting blir veien til og fra Turøy stor underholdning. Rett og slett imponerende. Noe kraftressurser mangler mot slutten av hvert gir, men det altså i en ”folke-SUV” som er konstruert for å gå langs tøffe kystmiljø, over vinterkledde fjelloverganger og ikke minst til og fra fotballtrening på Ågotnes. Derfor kjekt at den også kan engasjere i hårnåler og i berg og dalbaner på Sotralandet.
På tur "ut mot havet". Turøy, en idyll i Fjell kommune. 
Musikkanlegget er i samme klasse som premium sound anleggene i Fords MPVer. Et satsingsområde Ford har lyktes med. Her er det lyd og kraft av høy kvalitet med blåtannmuligheter som gjør streaming fra baksetet til et musikkeventyr for fjortiser med egen I-tuneskonto.

"Lyse og trivelige lokaler..."

Den øverste infoskjermen i midtkonsollen opplevdes som litt i minste laget når veien blir vel smal og svingete. En større skjerm er visstnok på gang for det amerikanske markedet, og ryktene tilsier at den også vil komme her etter hvert. I mørket ble instrumentering og midtkonsoll et imponerende skue, og underbygget inntrykket fra dagtid om at bilen er spekket med elektronikk og teknologi. Høy trivselsfaktor for oss med knappesyndrom.

Dette er en Ford, -det er ingen tvil.
Setene er sportslige med rikelig sidestopp, - i vår testversjon med mykt delskinn og røffe sømmer både foran og bak. Seteputene foran opplevdes som et par cent for kort, men antagelig godt innenfor normalen for dette segmentet. Herfra vil det bli utlovet en aldri så liten verbal dusør til den første bilprodusenten som leverer uttrekkbare lårputer som standard. Når ble alle mennesker like?

God sittekomfort med sportslig preg. Hvor er den uttrekkbare lårstøtten?

Ungene lovpriste baksetene, glasstaket og utsikten. Våre barn er nå over setealder og yngstejenten sitter på pute. Likevel gjør den oppadgående hoftelinjen langsetter bilen sitt til at viktige centimeter stjeles av 7 åringens sikt mot skarpe kystklipper og smale buede betongbroer. Støynivået skal ha blitt forbedret på denne modellen. Jeg har i utgangspunktet ikke som mål å ende opp i en lydløs bil. Da har sannsynligvis el-bilen vunnet over oss alle. Jeg mener teknologien må høres. Kuga jobber lett og lavt, men det er først og fremst lyden av vei og dekk som merkes hvis du kjører uten musikk fra det fantastiske anlegget.
Kuga er blant klassens sikreste og oppnådde100 prosentpoeng for sikkerhetsutstyr, 94 prosentpoeng for beskyttelse av voksne, 86 prosentpoeng for beskyttelse av barn og 70 poeng for beskyttelse av fotgjengere. Altså toppscore med 5 stjerner.

Tradisjoner holdes ved hevd. Det liker vi.


Hvordan bilen ellers tar seg ut blir en subjektiv smakssak. I motsetning til mange andre, var jeg ingen stor tilhenger av første generasjon Kuga, men ser at dagens modell har mer Ford-identitet og slektskap til sine brødre. Her kan en selvsagt også gjøre sine individuelle tilpasninger med alt fra felger og dekk til skvettlapper og økt marktrykk... Men to røykrør bak er opprettholdt på arvtakeren, og blir aldri feil.

Ledd er et must i 2013. Tøft og litt sint...


For meg er dette en komplett bil som skulle dekke de aller fleste behov. Har du små barn vil jeg fortsatt hevde at MPV-segmentet vil gjøre deg lykkeligere. Men altså; for ca. 400.000 får du en SUV som har det siste og beste av utstyr, det beste av sikkerhet, som er blant de beste på kjøreegenskaper, og som gir deg den samme solide følelsen som de dyreste. Ja, dette er troverdig.


Ford B-Max uten B-stolpe. Annerledes, men "fresht"

 
Så har du en egen mening og har selvtillit nok til å gå ut med en bukse du liker, som er god å ha på og som får frem din flotte figur, vil du sannsynligvis digge nye Kuga, og i tillegg ha 200.000 til overs som du kan bruke til akkurat det du vil. Kugalskap…

Pål

Foto: Pål Samuelsson

mandag 21. januar 2013

CRASH TEST DUMMIES

18 år, og med ”lappen” i hånden for første gang. Tenk tilbake til den spesielle dagen i ditt liv. Dagen da friheten tok tak i deg, løftet deg opp og klippet forbindelsen til dette blyloddet som hadde lenket deg fast til heimen i et helt liv… Farvel moped og sykkel. Aldri mer apostlenes hester. Aldri mer trege Vest Trafikkbusser med ståplasser og sure kjerringer. Aldri mer bekymringer…
15. mars 1990, fire dager etter min 18-årsdag står som en milepæl i livet mitt. Min mor satt klar i passasjersetet i familiens 240 på trafikkstasjonen i Fyllingsdalen der jeg triumferende kom ut med et varmt nylaminert sertifikat i lommen. Endelig kunne et liv i frihet begynne… Jeg fikk kjøre hjem, endelig uten kommenterende rettledning fra ”Shelldamen” i passasjersetet. For nå kunne jeg det…
Nøyaktig tre uker senere hadde jeg allerede rukket å bli ”verdensmester” i alle disipliner som omhandlet bilkjøring(!) Et ganske vanlig fenomen blant unge mannlige bilførere. Etter å ha fortrengt egne lyster for fart og spenning i tre lange måneder i en kjøreskolebil, var det vanskelig å skjule sitt sanne jeg. Demningen som hadde ivaretatt rollefiguren som ansvarsfull, aktpågivende og ikke minst fornuftig og lærevillig sjåfør (i kjørelærerens øyne), var altså i ferd med å briste.
 Opp i fart. Girskiftene gikk som smør, både opp og ned. Det var god stemning i bilen. Fra høytalerne runget TO TO, O`Connor, Chris Rea og Bjørn Afzelius… Men kombinasjonen ”Road to hell” og ”Tusen bitar” skulle vise seg å være lite gunstig…


Roar var min co-pilot, uten andre oppgaver enn å være på ”kveiteutkikk” og synge for full hals mens han trommet takten mot hullete dongeriknær…  Vi snakket om alt og ingenting og nøt friheten på vei til Lie for å steike Pizza hos Bjarte. For anledningen kjørende sist i en kortesje med tre doninger, alle med en rekke oppgraderiger i kategorien ”Harry”.

På flaten, etter avkjørselen i Bildøybakken, oppstod en liten luke mellom den tunge Volvoen min og de noe letter tyskerne til Bjarte og Ola. Men ikke noe litt ekstra turtall kunne løse for en selvutnevnt ”verdensmester”. Kunne jo ikke vise svakhetstegn… Så bar det over kulen og inn i en mørk høyre som snevret seg inn i en ekkel smal sving. Det siste jeg så til Ola før han forsvant rundt svingen var to bremselys som tentes… den puddingen…

Jeg var i ferd med å tette luken, så bremsen var vel den pedalen som var lengst unna høyrefoten akkurat da. Over kulen, rundt svingen og DER åpnet herligheten seg… og grunnen til at Ola la foten over på bremsen ble plutselig veldig åpenbar. Det var full stans rundt denne mørke kurven. På det smaleste hadde de møtt en betongbil fra betongblanderiet på Døsje… Bombe…? neppe. De kjører jo opp og ned denne bakken med fulle betongbiler hundre ganger hver dag, og har gjort det i årevis. Tror de holder på ennå.
Foran betongblanderen kom det krypende mot oss en Mazda 626 oppover bakken. Den hadde akkurat overlevd møtet med Bjarte og Ola, som begge hadde måtte anstrenge slitte bremseklosser litt ekstra for å spare denne svake ”ansjosboksen”.   Jeg hadde så smått begynt å reagere på bremselysene til Ola. I sagte kino ble bremsepedalen instinktivt klabbet inn og ned i nyvaskede Volvomatter. På fire stive regummierte dekk svingte jeg desperat mot høyre for å følge veiens retning rundt bergnabbene. Men med fire låste hjul, går som kjent de aller fleste biler rett frem… Min Volvo, som var fra 1975 hadde verken ABS eller ESP. Ei heler Airbags eller SIPS… Her var det menn mot natur og ingen falske hjelpemidler. Det var heller ikke tid til å ringe enn venn. Og om vi hadde hatt tid, hadde vi ikke hatt noe å ringe med, for mobiltelefoner på denne tiden var på størrelsen med skibokser og kostet fire ganger så mye som bilen vi satt i, og kanskje dobbelt så mye som Mazdaen vi nå var i ferd med å åpne…


For idet virkeligheten utspilte seg i ”slow motion” utenfor frontruten vår, traff vi Mazdaen hardt og brutalt med en stor, hard og tung Volvo-støtfanger fremme på japsens venstre side… Herfra startet en lang reise langs hele venstresiden så lakk, skjermbuer og dørhåndtak sprutet. Bakskjermen ble ettertrykkelig forlatt før neste mål ble utpekt: Ola, som nå på mirakuløst vis hadde klart å stanse uten å sende Bjarte sin hekkspoiler fremover i landskapet. Men ikke denne karen. For til tonene av Afzellius` ”Tusen bitar” endte det hele i hekken på Ola sin 320, som igjen ble dyttet godt inn i hekkspoileren til Bjarte som nå endelig hadde begynt å skape et snev av marktrykk for første gang i sitt luftige liv… Smellen tok også livet av Olas eksosanlegg som brakk midt under bilen. Så du kan tro det ble liv på Liaskjæret denne fine aprilkvelden…
Når røyken hadde lagt seg, og vi hadde konstatert at vi var like hele, brøt Roar ut i hysterisk latter(!). Sannsynligvis en sjokkreaksjon på denne innholdsrike reisen. Sjelden et godt og tillitsvekkende virkemiddel når du står overfor to til tre forvridde katastrofeområder tett inn på eget kjøretøy. Særlig når bileiernes ansikter er preget av ukontrollerte rykninger, vanntro og sinne. Ursinne… Ola og Bjarte klarte å vri dette uttykket til skuffelse og etter hvert forståelse og empati. For blikkene våre ble raskt rettet mot den stygt skamferte 626´n, som man ikke trengte å være karosserimaker for å forstå var død. Men bilfører og bileier var sprell levende. Med et brak kom han bannende og steikende ut fra den forvridde førerdøren, som sannsynligvis hadde kilt seg fast mellom forskjerm, en inpresset felg og en litt vrien bakdør. Etter å ha slått og sparket seg ut i frihet, løp han mot meg, mens Roar fortsatt hikstet til Afzellus toner...
”Ka i hælvætæ e da fø tudlkjøyring på deg, far???” Et primalskrik på kav sotradialekt setter merker, og avdekket alvoret i situasjonen. Roars hiksting var nå blitt til lavmælte mislykkede forsøk på å fortrenge de siste fnise - og latterkulene…  


”Nå smeller det… igjen…” tenkte jeg der jeg stod full av skyld og erkjennelse over at ”dette fortjener Jeg”. Men mannen hadde ikke fått unnagjort ”Damage controll” på egen vogn, og i stedet for å dra til meg, snudde han seg brått for å ta skadene i øyesyn. Like foran ham, på bakken ved det punkterte venstre forhjulet, bøyde han seg ned og plukket opp en sammenkrøllet blank skjermbuelist. En list han sannsynligvis stolt hadde ettermontert uker i forveien… Kanskje han til og med hadde kjøpt disse kroomjuvelene av min mor på Shellstasjonen noen kilometer unna. Skulle jeg tilby ham et sett nye…? Nei, det blir sikkert tatt ille opp… Det ble stille, men man kunne fortsatt høre de siste pundene med luft forlate den skjevslåtte felgen. Plutselig, og med stor kraft kastet han jernskrotet i asfalten, som for lengst var dekket av kjølevæske fra en knust radiator. ”Hælvætæææ!!!”
 
Skjermbuelisten fikk unngjelde for mannens utløpende sinne og frustrasjon over den uansvarlige ungdommen. Heldigvis, for meg og min kjeve, selv om jeg nok hadde fortjent en lusing der og da. For med ett var ”verdensmesteren” redusert til premiedust og en ganske dårlig bilfører. For ordet ”konsekvenser”, som alle voksne som brydde seg om meg hadde mast om i snart tre uker, begynte nå å sige på…
Hva skjedde med ”aldri mer bekymringer”. Hva skjedde med ”frihet”… Jeg lengtet med ett hjem til dette blyloddet og lenken som hadde låst meg fast og sørget for trygghet hele livet.
Førerkortet ble plutselig ett tveegget sverd, og leksjonen ”frihet under ansvar” utspant seg rundt meg der jeg stod mellom knust glass, en eitrende forbanna bileiere og en bestekompis med latterkrampe… Men det skulle altså en real smell til før jeg tok poenget.


 ”All ting kan gå i tu…”, selv for ”Crash test dummies” i en gammel Volvo.





Pål