DUNDERSALT OG CHILIPEPPER

Oppvakte lesere har nok fått med seg mitt hat/elsk forhold til Ford. Jeg har vært i ”kjelleren” med en Scorpio, og nå altså i himmelen med en ”pimpet” Galaxy og en spretten Fiesta Sport med 3 dører og styling(!). Sistnevnte en 40-årskrise vil noen hevde. Kjøreglede, pareres det herfra. For du kan si hva du vil om Ford og dens noe brokete fortid, men du verden for en forvandling… Spenn setebelte for Ford Focus RS.

Det skjer mye spennende rundt dette bilmerket om dagen. Design har vært et varemerke siden Anglia så dagens lys for et halvt århundre siden. Ikke alt like vellykket, men de har alltid våget å utfordre. I disse dager lanseres nye modeller med revolusjonerende små, men effektive bensinmotorer som vil sette ny standard i årene fremover. Stikkordet er innovasjon, for et bilmerke som har forstått at en må være representert i alle segmenter skal en henge med.

 ”POWER”
Men det som kanskje har havnet litt i skyggen av Forddesign og mange hverdagsmodeller er sannsynligvis Fords til tider hysteriske sportskreasjoner. Lotus (Cortina), RS, ST og ikke minst Cosworth, får de fleste biløyebryn til å løfte seg litt ekstra over halogenpærene. Ekstreme sportsmodeller med ekstreme ytelser har levert kompromissløs kjøreglede til sivile motorentusiaster, så vel som profesjonelle bilsportsteam i over 40 år. Oppskriften er enkel: ”Power”.

Med dette som bakteppe, er jeg som mange av dere, en ivrig bruker av finn.no. Man følger jo med. Finn er sannsynligvis den beste bil-etterretningskilden vi har i dag, i tillegg til et utall nettaviser som oppdaterer deg flere ganger daglig om bilnyheter verden over. Vi har alle våre favorittsøk på finn, og en av mine er den lokale Fordforhandleren Sotra bil på Straume. For hvis du har interesser for Ford sine sprekeste, bør du merke deg disse karene på Straume. De har nemlig blikk for dette spillet.

Sotra Bil på Straume.

Pr. nå står det tre ”festkarameller” på flisene inne hos Egil og co. En Ford Mondeo 2.0 SCTI med 203 hester, en Focus ST med 226 hester og selve rosinen i Ford-bratwursten, nemlig Focus RS med 305 hester. På torsdag klarte jeg ikke å stå imot lengre. Jeg tok mot til meg og ringte Egil…

NÅR ENDEN ER GOD…
Når en ser Focus RS bakfra forstår selv svigermor, som aldri har hatt førerkort, at her er det ekstra knall i dunderpadden. Det oser av testosteron, hockeypulver og alt som svir og brenner. De to grove eksosstussene avslører egentlig det meste. Dette er ikke en ulv i foreklær, men en ulv i ulvepels. Det du ser er det du får. Og når du samtidig vet at Focusen er utstyrt med Volvo sin sinte og sure T5R maskin på to og en halv liter, fordelt på 5 hull med turbo og toppen full av ventiler, blir det fort fest og god stemning der lyden kommer ut. 305 hester lager mye lyd når dimensjonen på rørene er grov. Og når turbotrykket er doblet i forhold til lillebroren ST, blir også koret bak soloartisten rimelig heftig. Innsug og dump gir overraskende fin ”klang”, og bidrar til å gjøre lydbilde komplett. Du kan stå lenge å høre på en RS… For når enden er god, er som regel lyden fantastisk.

UTFORSKE ELLER UTFORDRE
For dette må ikke forveksles med GTI-segmentet. Der har lillebroren ST etablert seg med samme motorblokk, men med ”kun” 226 hk. RS er S3/M3/ Impreza/EVO materiale. Hadde RS vært et resultat av en bilkåt guttunges garasjebygging med hjemmelaget vinge og enderør av en annen verden, ville vi stemplet den som harry og vulgær. Men med Fords legendariske RS-stempel på hekken, blir dette sofistikert og bilerotisk, ikke helt ulikt ”vingebilen” Sierra Cosworth fra 80-tallet.

Fine "klokker"

Jeg kjenner at jeg faktisk er spent og nervøs idet nøkkelbrikken overtas. Det skal være ærefrykt og respekt når en skal utforske en slik sportsvogn. Og legg merke til at jeg skriver utforske og ikke utfordre… For det knytter seg et par kjernespørsmål til denne gateraceren; Det ene spørsmålet er hvorvidt den klarer å opprettholde kontakten med moder jord når all kraften skal ha feste gjennom kun to drivhjul. Ford utviklet først RS med tanke på AWD, men vekt og forbruk satte en stopper for dette. Dermed ble pengene lagt ned i en ny forstilling som skulle gi optimal angrepsvinkel til underlaget og dermed få best mulig tak. Det andre stridsspørsmålet er at bilen etter sigende kan kreve sin mann i sving, og at en understyring ikke nødvendigvis lar seg løse med brått å slippe opp den største ”lakrisen”. Altså mange ting i hodet på den spente testføreren i det ”sjekklisten” ble gjennomgått utenfor godtebutikken.

FLY FLYET

Eksemplaret ”vårt” er en 2010 modell kjørt 15.000 km. Bilen er solgt ny i Norge og har alle garantier frem til mai 2013. Ny kostet bilen ca 850.000. I dag, 2 år senere, er prisantydning 679.900,-. Mye peng for en Focus, men nå er altså dette ikke en Focus, men en RS. Hadde jeg hatt pengene hadde jeg sannsynligvis kjøpt den kun basert på utseende. Rett og slett rå! På finn er det nå fire RSer for salg og en RS 500 som er om mulig enda råere med sine 350 hk, kun produsert i 500 eksemplarer.

Med ”sjekklisten” unnagjort har jeg blitt litt bedre kjent med dagens turkamerat. ”Sukkertøyet” på midten av dashbordet lyser opp med sine analoge trykkmålere. Dette blir spennende. Store klokker rett foran meg med tallverdier en dieselrytter ikke er vant med, vil kunne distrahere piloten og ta nødvendig oppmerksomhet bort fra veien. Jeg bestemmer meg før håndbrekket løses om å ”fly flyet”, og ikke henge meg opp i alle søtsakene i cockpit. Det kan fort gå galt…

En aldri så liten "bombe"...

BOMBER OG GRANATER
Vi rusler ut på motorvegen. Turbomotorer får varmen i seg før vi legger press på vakuumeteret på midten av dashbordet. Været er langt fra ideelt for prøvekjøring av 305 hester på to hjul. Regntunge byger kommer tett, og gir langt fra optimal friksjon. Man forstår øyeblikkelig at noen akselerasjonstest er fånyttes under disse forholdene. Men når bilen har fått litt fart er 3. giret gulle godt i motbakke, og grepet opprettholdes. Rattet påvirkes overraskende lite av det som går gjennom hjulene. Dette er ingen grevling, og det nye hjulopphenget har nok tatt bort mye av det som tidligere rev og slet i armene til ivrige turboryttere med forhjulstrekk. Well done Ford!

Når 4.000 merket passeres utløses bomber og granater. Den turtallsvillige Volvopumpen blir til et troll! Det freser og blåser og instinktivt presser jeg inn kløtsjen og neste gir… Hva skjedde! Fy f…
 - Har jeg gjort deg noe….? Forden ble med ett steik forbanna!

TERGE TROLLET
Denne kan skremme livdriten av hvem som helst. Jeg forstår nå hva den ene motorjournalisten mente da han skrev at det sannsynligvis kun er Henning Solberg som kan temme dette udyret… Dette skal definitivt ikke utfordres… Jeg vet ikke om jeg tørr å utforske så veldig mye heller. Men lyden. Du bare må bortpå en gang til. En femsylindret turbo kan faktisk utkonkurrere det meste hva angår lyd. Ford har på en måte skapt en bil som innbyr til faenskap. Lydbilde er nesten fraværende under normal kjøring, men du vet at trollet lar seg terge. Du bare må... Dekkstøyen er litt fremtredende, men med 235 i bredde på nesten null i profil blir det mye veikontakt. Men så lenge turtallet holdes under 2-2.500 rpm ligger vakuumeteret i ro, og motoren virker sivilisert. Men i det du løser litt på snippen er det på`an igjen. Herlig.

BAMSEKLEM
Setene er typisk racinginspirerte ”Recarobøtter”. Kompromissløse med kun fire manuelle innstillingsmuligheter, fremover eller bakover, og seteryggen frem eller bak. Man regulerer ikke setehøyden i en racerbil. Tyngdepunktet skal være lavt. Men for en deilig sidestøtte! Det er som om du sitter fast i en deilig bamseklem mellom Recaro-stoppingen. Bilen vil liksom ikke gi slipp på deg, og du må faktisk anstrenge deg litt for å vippe låret opp og ut når turen er over. Understellet er hardt og usivilisert. Etter bare noen få hundre meter har du inngående detaljkunnskap om underlaget du nettopp har passert. Bilen ville vært ypperlig for Statens vegvesen til å kartlegge hull og ujevnheter i vegnettet. Du kjenner det meste. Men det er ikke en mangel, men kun en bekreftelse på at Ford på dette punktet har tatt oppgaven alvorlig. Så blir det opp til kjøper å vurdere om dette passer til hans eller hennes bruk(!)

Styring oppleves som tung, men presis. En for lett styring ville visket bort racingopplevelsen, samtidig som det ville gitt bilen mer grevlingtendenser under akselerasjon. Motstanden oppleves som nødvendig. Likevel er det mulig å oppleve komfort i daglig nyttekjøring, selv om jeg muligens vil anbefale et aldri så lite nyrebelte, (eller at samferdselsministeren brukte litt mer penger på asfalt).

Vi kjørte bilen på det meste av underlag; nylagt asfalt, utslitte fylkeskommunale veier og på brostein. Det sier seg selv at dette fungerer best på jevne flater, aller helst med litt svinger. Ikke så mye av dette på vestlandet dessverre, men vi kan jo håpe på en bedring nå som statsbudsjettet legges frem til uken…(!)

”BACK IN BLACK”
Dette er en bil som utvilsomt vekker oppsikt. En tur gjennom Bergen sentrum gjorde inntrykk langs travle lørdagsfortau. Mange snudde på hodet, og noen pekte. Selv et utrent øye ser at dette ikke er vanlig stein. Og et utrent øre hører åpenbart at dette ikke er kjedelig hverdags-pop. Her oser det av rock and roll, og skulle jeg fått velge et lydspor i CD-anlegget til denne kraftpakken måtte det blitt ”Back in black” med AC – DC. Bilen vekker også øvrig trafikk rundt deg. Ikke mindre en to ganger i løpet av en time opplevde jeg pimpete ungdomsbiler på hekken som ville leke… Uten at jeg tok utfordringen, er jeg redd de ville blitt svært skuffet idet vinge, rør og dufuser hadde forsvunnet i det fjerne…

Bli godt kjent med bilen.

Hadde jeg prikket inn 7 rette og fått en telefon fra Hamar kunne jeg skrevet kontrakt i dag. Dette er en bil jeg aldri ville blitt lei. Vær -og føreforhold gav ikke entydige svar på de to spørsmålene innledningsvis, men bilen vant uten tvil min respekt. Samtidig så appellerer den nok litt ekstra til meg som nyfrelst Fordmann, og med mine sterke Volvoaner. En kan på mange måter si at jeg fant meg selv igjen i denne bilen. For med det beste fra Ford motorsport og det beste fra Volvos motorhyller, blir resultatet sviende sterkt: Dundersalt og chilipepper.

Takk for turen Egil!

Pål

Foto: Pål Samuelsson/ Lars H. Samuelsson