torsdag 29. mars 2012

MÅ HA DET, BARE MÅ HA DET...

Så har vi vinket farvel til enda et bilfamiliemedlem. Den english racing grønne Primeraen, eller ”Primusen”, dro fra oss i dag, til forhåpentligvis et bedre og lengre liv i Sunnfjord. Den litt late japaneren med en litt slapp 1600 klarte ikke opptakskravet til to nye år på hullete vestlandsveier. EU-kontrollen ble vel tøff.  Og kanskje var det nettopp disse dårlige veiene og alt saltet som satte en brå stopper for vårt 6 år lange forhold. Med den noe slitte salgskommentaren ”mye bil for pengene” ble den ”gitt bort” i dag med kun 148.000 km på telleren...
Jeg tar ikke til tårene slik jeg faktisk gjorde i 1981, da fatter byttet ut vår 144 Grandluxe med en sjelløs Peugeot 504 stv. Men det er rart med det, for en person med litt over snittet interesse for bil: Det er alltid litt vemodig å ta farvel. ”Primusen” ble faktisk kjøpt ny av svigerfar hos Nissan i 1998, og har vært i familiens eie siden. Men når en har begrensede muligheter (og evner) til å skifte på forstillingsdetaljer og rustne bremserør, er det vel egentlig bare å rette blikket fremover mot nye erobringer. Takk for turen. Det ble vel 50.000 fornuftige kilometer med langt mellom de store autofile høydepunktene.
Så denne deilige følelsen av nyorientering, hvor ettermiddager, kvelder, - ja hvert eneste ledige minutt blir tilbrakt på finn.no. Vi har alle vært der, og sannheten er vel at vi alle lengter litt tilbake dit, overraskende kort tid etter at ny bil er kjøpt. For denne ”jaktfasen” er helt fantastisk. Personlig er jeg en pyse hva angår pruting, kjøp og salg. Nei, for meg handler det om bekjentskapen med en ny modell; prøvekjøring, dagdrømming og visualisering av ulike doninger i egen garasje og i egne hender. Hvem, eller hva blir det neste?

 
Ok, litt jordledning folkens. Økonomiske begrensninger slår inn. Vi har for mindre enn 6 måneder siden kjøpt oss en nesten ny nr. 1 bil. Galaxyen stråler fortsatt, og vi har ikke angret et sekund på det kjøpet. Den bilen blir vi bare mer og mer glade i. Nå er det altså bil nr. 2. som skal lokaliseres. Med en tenkt ramme på ca 150.000,- kan en faktisk kjøpe (eller lease) noe helt nytt (liten og slapp), eller kanskje en stilfull klassiker (upraktisk, kul, men med stor risiko). Spennet er uendelig stort, og revesaksene er mange og spisse (!). I tillegg er dette en priskategori som sannsynligvis har det største utvalget (!) Jo, dette kan bli en seig og deilig vår. Utfordringen blir å klare seg med én bil til det umulige valget er tatt.

Man kan si mye om EU-kontrollen, men den er nok for trafikksikkerhets beste. Men når det er sagt, er det litt bittert å konstatere at det fort kan koste deg 20.000 å holde liv i en stakkers ”krokanpinne” i to nye år. I hvert fall når det egentlig er de hullete vestlandsveiene som skulle fått seg en overhaling. To ganger ned i det samme hullet kan brått og uventet ryste en bærearm og en fjær så pass at livet ebber ut på stedet for mange rynkete japanere… og tyskere for den saks skyld.


Men samtidig gir EU-kontrollen, riktignok når det går galt, oss autofile verdens beste alibi til å handle noe ”nytt og spennende”. Ikke en kvinne i verden kan angripe oss da med sure utsagn der vi sitter bak dataskjermene; ”bytte nå igjen???” og ”fin den vi har…” eller ”Vi har mye mer brukt for en ny …” osv.
Sorry! Må ha det, bare må ha det... 



Pål.

tirsdag 6. mars 2012

"HORELYS"

Tilbake til begynnelsen av 80 tallet i en alder av 10-11 år, så jeg noe skikkelig tøft. Jeg så faktisk lyset, i ordets rette forstand. Heng med.
Mitt søskenbarn Egil, som er 8 år eldre enn meg, hadde akkurat fått lappen. Det var påsketider, og Egil hadde tatt med seg ny dame og ny bil til Kjørstad hvor vi alltid tilbrakte høytiden sammen med storfamilien, en tradisjon vi fortsatt følger. Tone, som den medbrakte dama het, var feiende flott, men, som du sikkert forstår, var det ikke henne dette innlegget skulle handle om… Men for ordens skyld, Tone og Egil er gift den dag i dag.
For Egil hadde kjøpt en godt brukt Ford Escort mrk I. En skikkelig rallylegende med mye ”gadgets”. Så mange detaljer fra doningen kan jeg ikke huske, men en ting husker jeg krystallklart; dette lyset jeg innledet med over. Fastmonterte oransje ”horelys” som skinte over gulvmattene fremme på lederplass. Styrt av en gedigen vippebryter i beste 70-tallsstil på midtkonsollet gjorde disse lysene sterkt inntrykk på en bilidiot med et ekstra gen for alt som ruller. Og sannsynligvis var ikke Tone helt upåvirket første gang hun satt seg inn i denne ”musefellen”… En kan si hva en vil, men kvinner lar seg imponere over ordentlig redskap…
Så med disse (bak)tankene gikk jeg 8 år senere til innkjøp av to stk. gule Ford Capri-blinklys, stjerneskruer, 7-8 meter med ledning og en ikke ubetydelig vippebryter. Alt kjøpt av Shelldamen på Straume, som ikke var helt ulik min mor… Objektet som skulle pimpes opp var min nyervervede Volvo 244DL fra 1975, som jeg sammen med min totalt biluinteresserte storesøster Lisbeth, overtok av vårt opphav. Hva brydde vel hun seg om litt ”nattklubbelysning” ned etter leggene der hun satt med sitt ”ti på to” rettgrep klint inntil rattet med setet på første hakk, mens Chris Rea´s ”Road to hell” rallet ut gjennom to spinkle dørhøytalere. 
 Jeg fant fort tid til litt mekking mellom fotball og lekselesing. Det ble boret passelige hull til lysinnfestingen i begge setebrønner, og Capribelysningen ble skrudd sirlig fast med målbestemte hender. Ledning ble trukket via vippebryter i dashbordet, hvor det også ble boret et aldri så lite hull. Ledninger ble videre trukket gjennom torpedoveggen, korteste vei til strømkilden, nemlig batteriet. GOOD! Jeg hadde klart å strekke dette opp uten å ødelegge spagettien som lå i store floker bak dashbordet. Ledninger og kabler til alt fra bakrutedefroster til nødblink.
Så var det kobling. Mine elektrokunnskaper var meget begrenset. Ohms lov passerte sannsynligvis litt for fort forbi en eller gang på ungdomsskolen. Det samme gjorde vel egentlig detaljene rundt dette med effekt og spenning. Uansett, jeg hadde et mål for øye, nemlig ”horelys” på gulvet. Noen hadde fortalt meg at bryteren måtte kobles via plusspolen, deretter var det plankekjøring. Som tenkt så gjort. Ferdig koblet sprang jeg inn i bilen og prøvde bryteren, men ingen horer lyste… Fa…

"Jeg kastet meg ut av den gamle svensken,
sprang og tidvis kravlet over grusen, inn i
gangen og skrek det lungene kunne bære
av luft inn til mutter som sannsynligvis hang
over strikkepinnene i kjellerstuen:
BILEN BRENNER! BILEN BRENNER FOR H….”
Jeg løftet forsiktig hodet og myste frem mot panseret som stod på vid gap. Hva er problemet der fremme? Hva fa…?Røyk…? Masse røyk… RØYK! Bilen brenner! BILEN BRENNER!!! Jeg kastet meg ut av den gamle svensken, sprang og tidvis kravlet over grusen, inn i gangen og skrek det lungene kunne bære av luft inn til mutter som sannsynligvis hang over strikkepinnene i kjellerstuen: BILEN BRENNER! BILEN BRENNER FOR H….” Et nanosekund senere sto Shelldamen, eller Kirstien som min mor kalles, i døren med en bøtte vann (!) klart til innsats. I mellomtiden hadde jeg hatt et lyst øyeblikk i all panikkangsten som utspilte seg, og revet av en av ledningene frem til batteriet. Røyken la seg.
Underdimensjonerte ledninger og manglende fysikkunnskaper tok knekken på denne ”musefellen” som skulle bringe lys og varme inn i denne friske Wonderbaumskogen. For isolasjonen på mine ”horeledninger” smeltet i det samme sekundet den siste polen ble skrudd til. Røyk veltet etter hvert også inn i kupeen, og de smeltende ledningene klebet seg selvsagt sammen med de øvrige italienske ”matrettene” bakom det svenske bryterpanelet. Elektrisk KAOS oppstod, og selvsagt ingen lys i ”horene” fra Capri…
”Brannberedskapen” trakk seg stille, men fortvilet tilbake, men sannsynligvis med et snev av dårlig samvittighet. For hun hadde tross alt solgt remedier til guttungen uten å spørre hva de skulle brukes til. For det spørs om guttungen hadde turt å fortelle den strenge Shelldamen at utstyret skulle bli til horelys i den gamle Volvoen hennes…
-Do not try this at home!
Pål


Foto: Googles bilder