mandag 31. oktober 2011

DET ER AV BARN OG FULLE FOLK...

I dag leste jeg en link i Dagbladet.no til Vi Menn Bil som har plukket ut årets 10 beste familiebiler av i alt 107 biler testet i løpet av 2011. Ikke verst tenkte jeg, som leser alle slike saker med stor iver. Jeg er selv i målgruppen med tre barn i alderen 6 – 12 år, og har akkurat kjøpt min 4. ”familiebil”. Spent begynte jeg å lese…
Men hva er det jeg leser? Av de ti ”beste” familiebilene til Vi Menn Bil er 7 konvensjonelle stasjonsvogner med baksetebenk fra 70-tallet, og med en sittehøyde få centimeter over tarmakken. De tre øvrige var en SUV (ASX), en MPV (Mazda 5) og en ”elledille” (Opel Meriva – verken fugl eller fisk)… Og vinneren var, hold deg fast, Ford Focus stv.(!) Spørsmålet som reiser seg i mitt bilinteresserte hode er om biltesteren har vært edru? Om biltesteren har barn? Og hvorvidt barn er involvert eller spurt om hva de mener i denne kåringen? Resultatet forteller jo oss som er edru, og har barn, og som er litt over snittet interessert i bil, at dette må være riv ruskende galt, (noe også alle de protesterende kommentarene under testartikkelen også vitner om…)

Hva mener barna?

Testens enkle måleparametre var følgende:Prisen ligger mellom 200 000 og 500 000 kroner, og bilene må utmerke seg med tanke på praktiske egenskaper, baksete- og bagasjeplass, samt aktiv og passiv sikkerhet. Om de så i tillegg er fine å se på og morsomme å kjøre, demper ikke det vår begeistring.”

Er ikke Vi Menn Bils testvilkår selve definisjonen på en M.P.V.? (MPV: Multi Purpose Vehicle, kilde: Wikipedia).

Alle barn jeg kjenner, inkludert mine egne selvsagt, liker sittehøyden en MPV og en SUV kan tilby. Dette kan jeg faktisk litt om, både som far og som fotballtrener gjennom de siste 7 år. Med egne og andres unger, til og fra haugevis med treninger, kamper og cuper, med både MPV og stasjonsvogn, er jeg er ikke i tvil om hvilke bil det var best stemning i, og det helt uavhengig av kampresultatene(!).

BMW underkjennes av Frida, mens Sharan fikk tommel opp. Hvordan kan Sharan oversees i en test om de beste familiebilene...?

Jeg kan også bekrefte at mine barn digget å komme fra V70 til Galaxy. Og det selv om V70en hadde Volvos geniale integrerte barneseter. Barn liker som regel ikke konvensjonelle stasjonsvogner. De har dype setebrønner og tradisjonelt sett høyt plaserte sidevinduer som gir dårlig sikt. De av dere som leste blogginnlegget ”Folk og røvere” fra juni i år, husker kanskje Frida på 10, sin knusende dom over utsikten fra den nye BMW 5-serie sine bakseter. Rett og slett ubrukelig for en 10 åring… I tillegg er stasjonsvognsetene utformet som en sofa i motsetning til MPVene som har tre enkeltstående seter som lar seg bevege i flere retninger. I tillegg kan de også tas ut eller flyttes på.

Det er mye som skal være med når familien skal på tur.
Seteløsningene gir også lettere dager for far og mor når sikkerhetsbelter skal festes mellom enkeltstående barneseter og/eller sitteputer. Takhøyden i MPVer er vesentlig bedre enn i vanlige personbiler, noe som gir romfølelse og bedre sikt i alle retninger. Nevnte jeg plass til lavo, barnevogner og ballnett..?


BMWs baksetebrønn (til venstre) ubrukelig for  barn: V70s integrerte barneseter gjør forholdene litt bedre (midten), mens MPVens (til venstre) høyt plassert enkeltseter og store vindusflater gir optimale forhold for de minste.

 
At ”krokofanten” Opel Meriva med en lengde på 4,28 m. kan komme blant de ti beste sier vel det meste om denne testen. Hvor mange praktiske egenskaper kan du lokke frem fra 4,28 m i forhold til 4, 80 som er cirka-lengdemålet på f. eks. Galaxy og Sharan. Til og med Chrysler Voyager slår knock out på den lille bastarden. … Og blir du virkelig begeistret over en Opel Merivas kjøreegenskaper…? Skeptisk…

Av de ti vinnerne er det kun en (!) som leveres med 7 seter. Smak litt på testens overskrift; ”Årets 10 beste familiebiler”. Meget skeptisk…

Hvordan kan denne bli oversett...?
Hva er det som får motorjournalister til å trekke slike konklusjoner? Dette er jo direkte villedende informasjon. Tenk om familier uten interesse for bil lar seg blende av dette makkverket, og bruker 200.000 – 500.000 på noe som garantert vil bli en gigantisk feilinvestering i en hardt presset familieøkonomi. Har ikke motorjournalister et moralsk ansvar i likhet med andre journalister?

Eller denne...?
Hvis utvalget på 107 biler ikke hadde bedre kandidater enn de kårede vinnerne, burde selvsagt redaktøren ha stanset denne testen. For blant de ti utvalgte er det i bestefall kun en verdig kandidat til tittelen, nemlig Mazda 5. Her mangler de alle sammen; Sharan, Galaxy, S-max, Touran, Voyager, Outlander, CR-V, PSAs gullfiskboller, Volvos modeller med integrerte seteløsninger, Verso, Qashqai pluss 2, osv osv…

Ungene "ruler" på bakerste benk... Her i onkels fleksible og STORE Galaxy.
Dette blir det samme som å plassere VI Menn Bil blant de ti beste bilbladene i bladhylla på din lokale bensinstasjon… Nei, det er av barn og fulle folk du får høre sannheten. Her er dessverre ikke barna spurt, og ikke vet jeg, men kanskje journalisten her ikke har vært full nok..? Bedre lykke neste gang.

Ikke la deg lure. Les den utrolige testen her: http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article708762.ece

Pål.
Foto: Pål Samuelsson

lørdag 15. oktober 2011

MED RATTET PÅ FEIL SIDE

Etter å ha tilbrakt 5 dager av høstferien i verdensmetropolen London sammen med min Åse og våre tre søte små, skjer det noe med gamle fastgrodde holdninger til et helt land og til et helt folk. Du tror kanskje mitt inntrykk av England, engelsk imperialisme og ikke minst engelskmenn endret seg radikalt. Vel kanskje det.

Toppen av Big Ben et mektig skue.
La meg forklare. Mitt første møte med England og engelskmenn var først og fremst gjennom engelskboken i 4. klasse ved Foldnes skole. Der ble vi introdusert for ”Dick”, ”Mary” og  ”John” og alle de andre ”røverne” i den engelske leseboken ”Going up?”. Små drypp fra engelsk dagligtale og engelsk dagligliv, som etter år med egen utfylling og ytterligere år med påfyll har blitt til en blanding av ”fleip og fakta” som vi senere har bygget vår engelske virkelighet på.

Vår lærer, Sonja, forklarte på bred sotradialekt hvor stort alt var der borte. Hvor god te de hadde, og ikke minst at bilene kjørte på feil side av veien, og at de til alt overmål hadde rattet på mutteren sin side. Hvor dum gikk det an å bli… Ja for det meste ble målt i forhold til en eller annen størrelse som hadde med bil å gjøre. Da, som nå…

I tillegg hadde vi unger et vagt forhold til englandsbåten, eller Bolero som den het. De fleste av oss hadde mødre som hadde vært på ”jentetur” til New Castle med denne ”dreamlineren”, og som kom hjem med brune engelske klær og snop som smakte rart…

Så var det selvsagt språket da, som vi måtte bruke lang tid på, ja faktisk resten av skolegangen, for å lære… Engelske konservative detektiver har også satt sitt preg på min holdning til kolonimakten. Det samme har sportsbiler laget av treflis og nøttetre hvor ordet kvalitet først og fremst var forbundet med deres konkurrenter fra Italia… witch pretty mutch says it all. Så ble jeg eldre og forsto litt mer av voksenting som politikk og økonomi, og satte umiddelbart landet i ”klovne-båsen”, etter å ha sett TV-opptak fra Underhuset hvor såkalte velutdannede, høykonservative kvinner og menn hylte og bar seg i munnen på hverandre iført kapper og parykker. Og sånn går nå dagene, også i år 2011… Dette har ikke vært et land som har vekket min nysgjerrighet, for å si det mildt.

Når sant skal sies var ikke høstferien 2011 mitt første besøk i England. Men mine to forutgående helgevisitter var ikke preget av aktverdig innsamling av relevant informasjon om hvordan England og engelskmenn egentlig er. Men snarere hva som skiller en norsk halvliter fra en engelsk pint, ivrige barprissammenligninger og selvsagt den kjempefine Spice Girls-moten(!). Men dette siste besøket var mitt til nå lengste, og mitt til nå første, sammen med ungene. Vi skulle ”oppleve” London, og forsøke å lære litt om byen og litt om kulturen.

Houses of Parliament.
Det første som slår deg når du kommer ut blant folk i London er at 12-13 millioner mennesker synes i bybildet, for å si det mildt. Tirsdag kl. 11.30 ser Piccadilly Circus ut som Ole Bullsplass på 17. mai. Du verden så mange mennesker det er alle pokkers steder. Uansett når og hvor, får du assosiasjoner til alle maurtuene opp etter stien mot Fjell festning. Alle travelt opptatt på vei til et eller annet viktig sted. Alle med målbevisste blikk, tusenvis i formsydde dresser, smarte briller, skjørt eller trange drakter. Gatwick flyplass, Victoria Railway station, Picadilly Circus, London eye, undergrunnen eller hos Marks and Spencer. Et velorganisert og velsmurt transportsystem sørger for at alle de 12 millioner menneskene kommer seg til og fra. For ikke å snakke om alle de som ikke er der; millioner av uregistrerte beboere som også fyller gater og tebanevogner. Og den kollektive transporten virker. Tog, bane og buss. Det eneste fremkomstmiddel som ikke fungerer er bil. Da er du plutselig tilbake på Sotrabroen midt i rushtrafikken. Selv med rushtidsavgift er det sentrale London en sammenhengende 24 timer lang kø. Bybildet preges selvsagt av London cabs og London busser.

Denne lille rakker`n vant også våre hjerter...
Men det første som slo oss var alle luksusbilene som opptok plass i bybildet. Toyota Corollaer og Vauxhall Astraer var trygt parkert i garasjene sine i utkant-London, og for lengst byttet ut med månedskort på undergrunnen. Men BMWer, Aston Martins og Range Rovers var overrepresentert i sentrumskøene, kun avbrutt av en og annen S-klasse med stram uniformert sjåfør. Pengefolket tar åpenbart ikke undergrunnen, og pengefolket tar seg åpenbart råd til litt rushtidsavgift. Men du verden så god tid de må ha, vi som hele tiden har hevdet at ”tid er penger”. Så feil har altså vi nordmenn tatt…

Jeg kjøpte selvsagt en obligatorisk Clarkson-bok på flyplassen ved ankomst Gatwick. Denne gangen med hans muntre klaging og skråblikk på det engelske samfunn gjengitt fra hans faste avisspalte i The Sun fra 2008 til 2010. Greit å ha en referanse når en skal prøve å forstå alt en ser og hører i løpet av 5 hektiske dager, og da skader det heller ikke at referenten også er litt over snittet interessert i bil.

Top Gear-generalen syter og klager på sitt eget ironiske underfundige engelskmann-vis om rødhårete byråkrater (the gingers in the Government) som kaster tusenvis av nye lover i hode på sine landsmenn, om miljøvernerne som ødelegger moroa og om engelske kjendiser og selebriteter som tar alt for stor plass, ikke helt ulikt Clarkson selv(!). Så mens samfunnsrefseren henger ut James May for sin promping, og terger lille ”Hamster” for sin høyde, tar vi steget om bord i en av Londons mange seightseeingbusser på Piccadilly.

Londonbuss i cabrioletutførelse ga minneverdige inntrykk for store og små.
En rundtur i Londons historiske gater gjorde inntrykk på store og små. Vi nordmenn står rent arkitektonisk fattige tilbake etter en slik runde i busscabrioleten. Hva har vi egentlig å skilte med her hjemme på berget? Nidarosdomen? Det er i hvert fall det første som slår inn i min pannelapp der vi sitter lamslåtte av britenes storslåtte imperialistiske design og arkitektoniske skatter som ruller forbi langstrekte nakker i deilig oktobersol.

Vel, vi har jo en og annen steinfestning og noen stavkirker, men resten er vel egentlig satt sammen av mer eller mindre beine skoesker, Slottet og Operaen inkludert. Vi blir rimelig full av respekt og underdanighet når vi ser hva vår store-store-stor bror har greid å bygge med klossene sine. Westminister Abbey og Houses of Parliament parkerer oss greit tilbake i Bronsealderen, for ikke å snakke om Trafalgar Square hvor admiral Nelson skuer ut over Themsen fra sin søyle etter å ha vunnet slaget om Trafalgar i 1805. Nelson var mannen som aldri skulle vært i Marinen, da han hadde kun ett øye og en arm, og til alt overmål heller ikke kunne svømme. Kanskje det ligger noe her, en slags forkledd amerikansk drøm i den britiske folkesjelen om at alt er mulig. Noe engelsk bildesign også har høstet anerkjennelse for gjennom sin E-type, sin Mini og ikke minst sitt udødelige Range Rover design. Nevnte jeg Rolls Royce?





Rolls Royce, et statussymbol selv i England.

Så har britene dieseltogene! Vel, vi snusfornuftige miljøvennlige nordmenn rynker umiddelbart på nesen, men ikke engelskmennene og hr. Clarkson. Miljøvernerne har enda ikke klart å ta knekken på dieseltogene som hundrevis av ganger dagelig pumper ut folk og Nox fra stasjonene i Marylebone, Paddington og Victoria. Men du verden så herlig for en trailerentusiast å høre 8 stk.  8 sylindrede dieselmotorer løse 8 togvogner ut av perrongen. Se, eller rettere sagt, hør for deg 8 Mercedes Actros V8 lastebilmotorer som samtidig ruses opp til 4000 rpm, for så, på signal, slipper kløtsjene fri slik at 8 vogner med stål og dresser trekkes opp til 120 km/t i løpet av sekunder… Nevnte jeg sort eksos fra blanke sidepipes tilsvarende amerikanske Peterbilter og Kenworther…? Jeg trodde ikke mine egne øyn…eh ører. Myten om England og sort kull og olje lever i beste velgående, i hver fall i mitt hode.

Så var det bilene da. I Gerrards Cross, ca 30 min togtur nordvest for England hvor vi bodde, tydet huspriser og bilparker på at finanskrisen ikke har nådd øysamfunnet helt ennå. Alle kvinnene hadde hver sin SUV. Ikke X5 3.0d eller XC90 2,4. Nei, nesten uten unntak X5 M, eller XC90 V8. Heller ikke 6-serie var å finne under målet 650i. Jeg trodde jeg hadde funnet en den siste dagen utenfor hotellet, men tror du jammen ikke det var en M6… ?

Intet mindre. Kun det beste og største godt nok her
Til og med i cabrioletutførelse. For oss blir dette eventyrberetninger fordi vi er vant til et helt annet regime. For oss er bil fortsatt en luksusgjenstand. I England er bil først og fremst et fremkomstmiddel der du selv står fritt til å definere eget behov, uten å bli sendt i avgiftskroken for å skamme deg.




Pagani-butikken ved Marble Arch.

Så, på ett av våre sightseeingstopp ved portalen Marble Arch, ved inngangen til Oxford Street, kom vi over godtebutikken som får Autostrada til å se ut som en Brustad bu(!). En Pagani-butikk med en vaskeekte Zonda på innsiden. Lars og jeg løp det beina kunne klare mot butikkdøren, med slevet dryppende fra åpne munner. Men skuffelsen var stor da perleporten var stengt. Vi så en dresskledd herremann bak en mørk polert edeltre-pult noe lengre inne i lokalet. Men denne St. Peter-skikkelsen løftet ikke en gang på hodet for å se på den slevende faren og den rabiate sønnen, som nå klorte på det nypolerte vinduet. Etter nærmere øyesyn ble vi også oppmerksomme på en SLS og en gul Lambo-okse der inne på grensen til Guds himmelrike. Vi dunket også klovene våre mot noen naturtro trøbiler i skala 1/2, sannsynligvis beregnet for sønner av betydelige rikere sjeiker enn undertegnede, selv om jeg også jobber i oljerelatert virksomhet. Men mitt forsøk på telepati med St. Peter nådde dessverre ikke gjennom det tykke herdede glasset. De fleste salgsobjektene var dekorert med lapper hvor det sto skrevet ”DO NOT TOUTCH”. Altså var det sannsynligvis ikke gamle Samatha Fox-låter de spilte på innsiden… Vi fikk et hardt møte med den engelske snobben, og vi ble dessverre ikke funnet verdig… Men bare vent, triumferte vi, for vi kommer tilbake med bilgale onkel Roger, og da skal det bli fingermerker og Samantha Fox hele veien til Royal Albert Hall. 


Mye moro for store og små, men dessverre stengte dører. 

Men nøysomme nordmenn som vi er, nøyde vi oss med Londons største ”show room” som tross alt er gatene og ikke minst Londons største ordentlige lekebutikk, nemlig Hamleys i Regent Street. I nest øverste etasje finner du skalamodellene, hvor de dyreste koster like mye som en pen ungdomsbil med skilter her hjemme. Etter en lengre debatt mellom far og sønn om hvilke kriterier som skulle legges til grunn for kjøp av en 1/18 skalabil ble vi enig om følgende. Engelsk (Siden vi vitterlig var i England), sportsbil, ikon/klassiker. Vel du har kanskje gjettet det allerede. Vi kjøpte en english racing green Jaguar E-type cabriolet fra 1961. Synd å innrømme det, men det var simpelthen en aldeles nydelig vogn. Utstillingen vår rommer nå to biler, og nye eventyr venter der ute. (Far gleder seg for første gang til neste ikea- tur, da vi skal kjøpe glassmonter til garasjen…)

Når det gjelder gatene, er kanskje Oxford – og Regent street de største ”utstillingsvinduene” hvis du vil se potente og tøffe kjøremaskiner. ”Se og bli sett” får en ny betydning når en oppdager bilene, og ikke minst eierne, idet luksusdoningene triller opp og ned forbi engelske søyler og utskjøringer i steinfasadet. Heldigvis gir tett trafikk og tallrike røde lys mange muligheter til å ta doningene nærmere i øyesyn, og til vår overraskelse; til bileierens store glede. Stolt og kry over at noen endelig så akkurat deres skjønnhet og deres vellykkethet får oss nesten til å rødme. For å trykke den norske selvtilliten ytterligere ned i sølen, kjøpte jeg novemberutgaven av Top Gear Magazine med oppdaterte britiske bilpriser. Det er ikke akkurat munter lesing for en som akkurat har betalt skjorten og litt til for en Ford.

Se og bli sett. Selv en Aston drukner i Regent Street.

Men et aldri så lite plaster på såret fikk vi da vi oppdnget at 90 prosent av Londons mini-caber (ikke den klassiske London Caben, men 7 seter-drosjer en må ringe og bestille), var nye Ford Galaxyer med diesel og 18 tommere. Selvsagt valgt ut fra en helhetsvurdering av kvalitet, kjøreegenskaper og engelske krav til stil og design(!) Vi pustet selvsagt lette ut, og fikk med ett litt hjemlengsel.

 
Biler i alle fasonger. Legg merke til juvelen bak "småtten"








Hva med en Beetle i leoparddrakt?

Så hr. Clarkson, vi liker landet ditt, og fremfor alt byen din. Vi er imponert over folkets vilje til å reise kollektivt, vi digger bilprisene og utvalget, gjestfriheten og de hjelpsomme menneskene på alle togstasjonene, vi elsker lyden av togene, vi likte til og med maten og den engelske frokosten. For ikke å snakke om godtebutikkene og lekebutikkene… Men dere kjører fortsatt på feil side av veien, og bilene deres har fortsatt rattet på mutter´n sin plass. Ikke rart det er kø…


Pål.



Foto: Pål Samuelsson

fredag 7. oktober 2011

LAPPETEPPE

Budsjettposten vei -og trafikksikkerhet på årest statsbudsjettet lover nye lapper på et allerede tettpakket lappeteppe. Hva er det med dette landet vårt? Hvorfor skal vi spare oss til fant? Ja, for det var det vi gjorde i sommer. Da gjorde svingninger i det internasjonale aksjemarkedet sitt til at så mye som 1/3 av sparepengene til a.s Norge forsvant rett ned i sluken. Tenk om vi hadde brukt mer av pengene til veiutbygging og satsing på trafikksikkerhet gjennom reduserte bilavgifter og styrket opplæring og oppbygging av bilsportsanlegg over hele landet. Det må vel være bedre å bruke penger på fysiske nyttige ting enn gambling på rotne aksjer.


 Jeg sjekket engelske nybilpriser i Top Gear Magazine her forleden. En Ford Galaxy 2.0 TDCI 163 Titanium med 7 seter kostet £ 19.500, altså godt under NOK 200.000,- ex utstyr. Vi snaker stor trygg bil med 7 seter og 9 airbagger og 5 stjenrer på Ncap. Nybilpris i Norge: 490.000,- ex utstyr. Hvis du neste gang du er på biltur, ser etter, vil du oppdage påfallende mange biler fra slutten av nittitallet og fra begynnelsen av årtusenskkifte. Mange av bilene har airbager, og andre fysiske sikkerhetsdetaljer. Men teknologien har gått videre. I dag måles bilenes sikkerhet i forhold til skadepotensial mot fotgjengere, støtabsorberende soner, ESP (antispinn og antisladd) og ikke minst BLIS og adaptiv cruise controll med automatisk avstandsholder, ryggesensorer/kamera osv osv. I Norge må du låne deg til fant (og vel så det) skal du få napp i biler med dette sikkerhetsutstyret. De fleste av småbarnsfamiliene har kjøpt bolig i et tøft boligmarked med harde avdrag, barnehage/SFO-utgifter, studielån osv. Resultatet blir da ofte en sliten bruktbil i 150-200.000 kroners klassen, altså nybilpris for en sikker stor familiebil i England og resten av Europa. Men ikke hos oss. Her må du gå gradene.


Hvorfor er det så stor avstand mellom regjering og folket når det kommer til veier, trafikksikkerhet og avgifter. Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi ikke klarer å bygge trygge veier med midtdelere uten hull og sår? Hvorfor skal en sikker nybil koste skjorten? Hvorfor dør vel 200 mennesker langs norske veier hvert år?

Kan vi ikke hive oss utfor overrennet og ta orntli sats, slik at vi kjenner det helt ned i skoene? Dra til med den flotteste V-stil og sette et solid nedslag nederst på sletten. Kan vi ikke for en gang skyld gjøre det orntlig. Bygge landet, satse på folkene, satse på vei -og trafikksikkerhet!


Kanskje til neste år...

God høstferie! Kjør forsiktig!