fredag 29. juli 2011

NOMADE I LYSE STILLE GRENDER

Jeg har som tidligere omtalt, røtter i Sogn og Fjordane. I tillegg til å være halvt Nordfjording, var min mormor født og oppvokst i Dale i Sunnjord, altså Fjaler kommune. Min mormor var noe så sjeldent som kusinen til vår kjente dikter Jacob Sande, eller vesle Daniel som han også kalles. Og som om ikke det var nok, er både svigermor og svigerfar fra denne flotte Sunnfjordkommunen med sin stolte historie.  

         Et ferieparadis med utsikt til Kobbeskjæret.
Og ringen ble på en måte sluttet da jeg første gang besøkte svigermors ferieparadis i Flekke, og oppdaget at nærmeste nabo var Jacob Sandes Kobbeskjær, hvor han tilbrakte mange kveldstimer med lutt, dram og dikterkunst.

Veien frem til dette ferieparadiset innerst i Flekkefjorden, er kanskje den gøyeste veien jeg noen sinne har kjørt. En vei som svinger seg gjennom stille grender; over fjell, langs vann og gjennom dype skoger.




Utsikt fra Høgheim mot Flekkefjorden og Kobbeskjæret.


 En vei som leder frem til inngangsporten til vesle Daniels rike; Fjaler. Vi snakker skofabrikk, Åsnes skifabrikk og ikke minst denne landsens dikter som skrev så levende om Ola Johan som råtna og brann, om Brita i Bu og om Kallen og den umulige katten.

Morroa starter bare minutter etter at en kjører av fergen på Lavik. Mens alle de andre bilene kjører videre i kø på europavei 39 mot Vadheim og Førde, svinger vi til høyre og kjører hårnålene over Lavikdal.

Vi snakker trange korketrekkere, smale spektakulære veier høgd inn i moder jord, som etter et par minutters kjøring, gir en utsikt over Sognefjorden som kan slå luften ut av noen og en hver. I ca tre kvarter kan du boltre deg med aktiv kurvekjøring, øve på "turn in" og gasspådrag ut av sving, uten å bryte en eneste fartsgrense. For i Sogn og Fjordane er det langt mellom tettbygde strøk og 50 soner. Det meste av veier er stiplet i høyre og venstre ytterkant, uten gul midtlinje. Her blir passasjerene fort bilsyke.

I dette riket var det dags å prøve en av Nissans bestselgere gjennom snart to år, Qashqai ­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­pluss 2, oppkalt etter det iranske nomadefolket, Quashqaiene. Med 1,5 dci, 110 hk og fwd er dette en spennende SUV- light-befrakter. Jeg har sett bilpressen beskrive bilen som en SUV. Jeg er litt betenkt siden den ikke har trekk på alle fire, men den ser uansett ut som en SUV, i     motsetning til flere av konkurrentene med trekk på kun to.


Bakgrunnen for prøveturen er en pågående diskusjon under vårt tak om hvorvidt det er den gamle ”Primusen” som skal byttes, eller den litt nyere V70en. Far vil bytte Volvoen, mens mor vil bytte inn ”Primusen”. Far vil ha noe uoppnåelig og trenger maks egenkapital, mens mor vil ha syv seter, fornuftig biløkonomi og sitte høyt. Derfor prøvekjøring av Qashqai. 





”Hvorfor ikke prøve en Q7”, parerer jeg. ”Den skulle jo passe til de fleste av parameterne dine… Bortsett fra det der med fornuftig biløkonomi da”. Ingen svar, hun er blitt vant til dette tåkepratet stakkar.


Hvordan prøvekjøre en 7 seter? Vel som tidligere fornøyde eiere av VW Touran med 7 seter, har vi resepten. Testen skal være realistisk, så vi låner med oss en ekstra unge og reiser gjennom Jacobs rike for å kjøpe is. Far starter første etappe fra Dale sentrum. Alle barna har funnet sin plass. Nora, vår yngste på 5, sitter alene på bakerste rad. Det er ikke mye jeg ser til henne i sladrespeilet da denne seteraden bokstavlig talt er plassert på gulvet. Dette minnet meg om en artig kommentar fra en av min fars tidligere bussjåførkollega, som etter en sigthseeing-tur med japanske turister på bergensk brostein uttalte:

"Eg kvapp då eg såg i spigelen, fø adle passasjerane va vækkæ(!) Men so kjøyrde eg øvæ ei homp, å då såg eg dei plutsele igjæn”. Sånn var det med Nora også. Hun var kun oppe og nikket i humpene.

Vi begynner i cockpit. Fin høyde. Dette er ikke en bil du ”kler på deg” eller setter deg ned i. Dette er en bil du stiger elegant inn i, og som gjør deg klar for ”take off” rimelig kjapt. Ingen kumling og hopping for å finne seg til rette. Vel og merke er det ikke like elegant å embarkerer den bakerste seteraden. Det er likevel mulig å komme seg inn og ut med noenlunde stilkarakterer, men da må baksetet trekkes frem til første posisjon, før seteryggen vippes frem. En smart utsparring til plassering av innstigningsfoten gir plusspoeng i mitt regnskap. Jeg prøvesatt bakerste rad, men konkluderte raskt med at mine 180 cm er for langt til å ha det bra her. Bena gikk klar ved å trekke frem seteraden foran, men takets flyvingedesign gjør at takhøyden blir for snau på bakerste benk. Her har du det ikke godt med mindre du er under 170cm. Setene er i følge salgssjefen på Sandegruppen til gjengjeld ment for barn. Derfor pluss 2 benevningen på hekken og ikke Qashqai 7.

Begrepet "trang hjelm" fikk plutselig ny betydning. 

Bilen er ca 4,5 meter lang, vel 10 cm lengre enn en VW Touran. Dette gir brukbart med plass på alle tre rekkene,- siste rekke takket være justerbart baksete i lengderetningen. Bilen er ca 20 cm lengre og 7 cm høyere enn en vanlig Qashqai. En liten forskjell som gir stor uttelling omregnet i bagasjeplass om en lar de to bakerste setene ligge flate.

Ryddig og fin "dash".
Tøft interiør. Ryddig ”dash” med store tindrende retroklokker med lysende tall og visere. Plastfeelingen er ikke prangende, men dette er japansk, så ikke bli for ivrig. Setene i første rad er bra, med gode innstillingsmuligheter. Men som i de fleste biler av denne lengde, blir førersetet litt for kort for bortskjemte Volvolår.

Dette er modellen med panoramatak. Ikke mulig å åpne, men en elektrisk skyggeluke kan styres frem og tilbake for å verne passasjerene mot sol og varme. Glasstaket er en fantastisk oppfinnelse. Særlig i storslåtte Sunnfjordomgivelser som gir kurvekjøringen en ekstra dimensjon. Ungene elsker det (!)

Smilefjes og god stemning på 2. benk. Hvor ble det av "japaneren" på 3. rad?
Og barna liker bilen i sin helhet. De stråler om kapp i baksetet. Det rapporteres om fin sittehøyde på benk nr. 2, mens på tredje rad er det rimelig stille. Har den lille ”japaneren” sovnet mon tro?

Jeg må gire igjen. 1,5 liter dci har ikke mer pulver enn den må ha. Og 6 gir fremover, gjør at det blir nok røring i kupert Sunnfjordterreng. Men det virker. 240 Nm fra 1500 kubikk er rimelig bra. Common Rail maskinen er ytterligere tunet opp fra 103 til 110 i siste versjon, men ikke forvent deg en ny vår av den grunn. Vår gamle Touran leverte 250 Nm, men hadde til gjengjeld 1,9 liters motor. Dette er uansett ikke en bil du hiver campingvognen bakpå, og setter av gårde over haug og hammer. Vel kjørte vi til Norway Cup med kun 80 bensinhester og campingvogn i 1983, men da trodde jeg vi skulle havarere på vei opp Gullbotn. Makan til svilukt har jeg aldri kjent verken før eller siden i en Peugeot. Uansett, tidene forandrer seg. Jeg trekker ikke vogn med en 1,5 liters diesel. Volum er lik moment, og 1,5 literen trekker dessuten kun 1200 kg, mot Touran som tåler hele 1500 kg på hekken.

En verdensvant bil på Hauglandsenteret og United Wold College i Fjaler.
Fremme på Hauglandsenteret, Norges Rødekors kjente rehabiliteringssenter i Flekke, er det alle mann ut. Is i resepsjonen, og en kort ”fotosession”. Plutselig slår det meg: Dette er en virkelig internasjonal bil. En ekte japaner som ble lansert som en urban milsluker i en reklamefilm hvor bilen bokstaveligtalt svevde som et rullebrett. Selv om det ikke føltes så urbant og internasjonalt der vi sto med hver vår is i tjukkeste Sunnfjord, er det på sin plass å påpeke at nærmeste nabo til Hauglandsenteret er United World College. Her er unge fra flere titalls ulike nasjonaliteter fra hele verden representert. 17. mai toget i Flekke sies å være landets desiderte mest fargerike, både hva angår folk, flagg og nasjonaldrakter. Dette var et verdig sted å raste, og å reflektere over denne langveis farende SUVen med det sjarmerende designet. Det var på en måte som om bilen passet inn akkurat her.

Utrolig hva is og glasstak gjør med unger...

Unger og is inn i bilen. Bytting av sjåfør. Endelig skulle mor få prøve 7 seteren fra Japan. Bilen hun så gjerne vil bytte med vår kjære ”Primus”. Jeg sitter klar med kamera for å fange den første grimasen, det første uttrykket…

"Ti på to" og fokusert på oppgaven. Er dette en bra bil?
”Oi! Litt uvant kløtsj”… Fotografen nikker ufrivillig, og kamera rykkes vekk fra øyeeple i det dieselmomentet tar tak i svinghjulet og slenger oss fremover. Jo da, dette er diesel. Jeg resignerer. Fås denne med automat mon tro…? Men det tar seg opp. Åse er som skapt for denne bilen. Hun sitter perfekt, priser høyden og den gode oversikten. Sidestøtten i setene roses opp gjennom panoramataket og helt opp i skyene. Rattet får også en oppmerksomhet for sin nette og kompakte størrelse. Videre rapporteres det om en følelse av trygghet og robusthet, noe som er i samsvar med NCAPs testresultater. Presis 6 girs kasse, og en momentvillig og forholdsvis lettpustet respons, får også feminine plusspoeng. Jeg er ikke helt enig i det siste, men hvis du sier det så… ”Denne bilen likte eg Pål! Den kjøper vi!


          Mor har bestemt seg. Glasstak, 7 seter og høy sittehøyde  
          er vanskelig å mislike.



Som dere sikkert forstår sliter jeg med saklige og vektige argumenter hva angår å bytte inn Volvoen. Jeg klarer heller ikke å lande et troverdig alternativ, da ”bilsyken” jeg er hardt rammet av, gjør sitt til at det er nye kandidater hver dag. Det finns jo så usannsynlig mange å velge mellom. Denne dagen var det BMW M 320 Ci som var i skuddet hvis ”Primusen” skulle byttes”, og Q7 (totalt urealistisk) hvis Volvoen skulle ofres. Jeg kunne fått en fin fin 320 2007 modell for samme pris som riskokeren.  Da Åse fikk høre det, ble jeg avvinket for brudd på ”5-setersregelen”, som i vår familie betyr at alle biler skal ha plass til alle. Idiotisk regel! Dermed røk den… Jeg prøver meg med et nytt resonnement, men hun hører ikke, hun vil ikke høre… Hun tygger tyggis (dårlig tegn) og ratter kurver gjennom skogen overfor Flekke med et ansiktsuttrykk som sier; ”jeg har vunnet, du har tapt!” Merkelig at det aldri er sjåføren som blir bilsyk.


Nissan Qashqai er en bra bil. En bil som gir funksjonalitet, lavt forbruk, lave driftskostnader, osv. Den er kanskje selve definisjonen på fornuftig bilkjøp. Men gir den kjøreglede, og appellerer den til den autofile? Skulle vi latt vesle Daniel avgjøre ville det blitt 6 på terningen, for unger elsker 7 seter og glasstak. Bilen lyste opp de stille grendene, og tindrande ljos slapp inn i den romslige kupeen gjennom et innovativt glasstak. Jo da, jeg føler meg rimelig sikker på at også Jacob ville likt dette.

Men hvor autofil var Jacob Sande mon tro?


Pål

fredag 15. juli 2011

TID FOR TILGIVELSE?

For meg kan det å vaske en Ford likestilles med å vaske svette føtter. Men alle fortjener en ny mulighet. Jeg har vært rimelig hard og kategorisk hva angår Ford i mange sammenhenger, også på denne bloggen, i innlegget ”Kunstverk eller makkverk”. Her blir vårt bekjentskap med Ford skildret med innlevelse og smerte. Erfaringslæring er en vanskelig sak, særlig når erfaringene er sterke og vanskelig å fortrenge. Har du først brent deg, blir arrene ofte dype og såre…

Men muligheten bydde seg på noe så sjeldent som en vakker sommerdag her på vårt regntunge vestland. Min søster, som lever i eksil i det store utland, var på Møvikbesøk. Hun hadde leiet en bil, eller en hvit Mondeo med diesel som det også kalles. En Ford som til min store forskrekkelse ble sammenlignet med Lamborghini i siste Autofil hva angår kjøreegenskaper. Jeg ble mildt sagt forskrekket(!) Men nå som muligheten var her, var jeg villig til å gi ”svikeren” en ny sjanse.

Tøffe bakovertrekte linjer oser av fart og vilje.


Hvit, litt stilig i designet og med 2,0 TDCI og 115 hester, var jeg mildt sagt skeptisk idet nøklene skiftet hender. En tung solid førerdør gav et litt forsiktig oppmuntrende møte. Den hørtes også relativt solid ut i det den ble klemt igjen mot solide lakrispakninger. Inne i cockpit ble jeg møtt av en elektrisk stol (!) med fire minner. Jeg trykket nysgjerrig på tallet ”3”, litt usikker på om bilen ville ”elektrifisere” meg til døde som en siste ”takk for sist” hilsen. Men i stedet ble mitt legeme satt i bevegelse helt uten muskelkraft ned og bak. Hva skjedde? Jeg satt som støpt i en polstret sportsstol med perfekt avstand til ratt og pedaler. Er dette en Ford? Jeg velger foreløpig å sette opplevelsen på ”flakskontoen” til Ford da seteinnstilling nr 3 var too good to be true.


Apropos tilgivelse. Det sprørs om faren til denne karen tilgir meg for å drive kjøreopplæring i en F.M.



Et lett sveip over arbeidsmiljøet: Børstet aluminium, sannsynligvis en imitasjon i billig plast, preget midtkonsollen. Men likevel smakfullt og moderne. Elektronsk klimastyring, vel det skulle bare mangle… Så var det dashbordet: Litt tøft var det sannelig, og assosiasjoner tok meg tilbake til Escorts tøffe XR3i, hvor turtellerindikatoren ikke reiser seg fra samme posisjon som speedometernålen. Vel, dette har jeg sett før, men la gå, dere får poeng der også. Så må jeg innrømme at Ford har gjort jobben med informasjonssenteret, som har tilpasset seg tiden langt bedre enn de fleste andre, med sin ”dataskjerm” med digital informasjon. Rett og slett stilig og sofistikert.

Dette likte i hvertfall jeg:)


OK, jeg startet opp. Jeg har lenge vært kritisk til motorduren fra Fords ”moderne” dieselteknologi, eller ”Duratec” som jeg mener den het. Jeg tenker tilbake på Mondeodieselen fra 2005 jeg fra tid til annen rattet under patruljekjøring i Bergens gater. Det var en stor nedtur sammenlignet med lave potente Volvoer med bensinturboer og herlige lyder fra dump og chip. For Politi-Forden knatret og ristet som en 2 takter uten olje. Max during, med andre ord. Men ikke denne nye… Hva har skjedd. Jeg tenkte, det må ha vært samarbeidet med Volvo som endelig har ”paid off”… Jeg er nå på litt gyngende grunn, men jeg vet at Ford samarbeidet med Volvo om flere modeller. Blant annet delte V70 og V50 plattform med h.h.v. Mondeo og Focus. Tanken smerter; sitter jeg nå i en kamuflert V70 og sager på greinen jeg sitter på?

Er det "gull alt som glimrer"?
Jeg orker nesten ikke å forholde meg til det. Motorlyden er det i hvert fall ikke noe å si på. Hva med dette Lamborghini-vaset…? Jeg har dessverre ikke kjørt Lambo enda, så den sammenligningen får vi la ligge. Det nærmeste jeg har vært en testtur i en okse er en mobiltelefon fra min kompis Pelle, som for noen år tilbake ringe meg mens jeg løste  ”fylleoppdrag” i sentrum.


- Kor e du?
- På jobb.
- Det var dumt…
- Koffor det?
- Eg står på tunet ditt med en Gallardo…
- …….(stillhet………)…
- E du dær?
- F…….Pelle! En Gallardo?
- Ja eg tror det e de han heter.
- F…Eg må legge på Pelle, eg har en så spyr bak i bilen her….
- Hæ?…
- …(opptatt-signal)….

Du tror kanskje det var arrestanten som spydde, og det var det selvsagt, men jeg var også med ett blitt kvalm. Aldri før hadde jobben føltes så meningsløs… Derfor blir det altså ingen vurdering av denne Lambo-sammenligningen.


Girkasser er moro, i hvert fall når den går der du vil. Jeg har, mitt unge liv til tross, opplevd å skifte en Fordkasse, så forhåpningene mine var ikke store… Men dette var litt som en skarp kniv i smør. Lett og presis. Det var som om det kun var å vippe spaken ”over kanten” om du skjønner, så gikk den i gir selv. Har de montert fjører i hvert gir? Er det magneter nedi der? Dette var oppløftende. Sikkert jæv… dyrt å skifte om noen år når alt dette står i ”sju steiner”, var min erfaringsrefleks.

Disse turbinene var et lite helv.... å vaske. Som å vaske mellom 24 tær...
Respons og feedback er bra. Sammen med det litt bulende panserdesignet gir det en god følelse av kontroll av en såpass stor bil. Jeg fant fort ut av bilens ytre begrensninger, for dette er en stor bil. Som stasjonsvogn, blant de aller største. Lang hjulavstand og solid bredde, gjør at en fort kan få seg en smekk på fingrene, eller speilene om du vil, dersom en møter bussen vest om Møvik. For der har Vegvesenet aldri trengt å ta med seg spannet med den gule malingen. Men vi fant fort ut av hverandre, og turen ble faktisk leken og gøy. Tenk på det, - Forden fikk frem smilet. I ”kompresjonen” Apalvågen ble bilen utfordret på veigrep. Ikke en gang så mye som en liten Amerika-lyd gav den fra seg da piloten trakk G. Denne bilen hadde bestemt seg: - Ikke faen om han skal få noe på meg!

Jeg skal ikke plage dere med bremsetester, forbruk og innlastingshøyder osv. Jeg erkjenner at dette er en meget bra bil. Hva kunne jeg gjøre for å finne svakheter? Det var da onkel ”Aias” gamle ”kjerringråd” dukket opp: -Vask bilen, da finner du feilene.

Hvorfor ikke? Volvoen trengte jo en ”polish” etter 14 dager i JET A1 røyken på langtidspareringen på Flesland. Bøtte og sjampo ble klargjort. Volvoen først.

En vakker taklinje vitner om moderne design. Ford er blant de flinkeste i denne klassen spør du meg.

Så var det du og meg! Hvit. En perfekt farge for denne jobben. Taket har en fin buet linje, som sannsynligvis slipper luften lett forbi. Tøffe lykter med xenon-teknologi, får sitt. En kul utover knekt midtlinje er fin å bruke som referanse under vasking. Dette liker vi. Litt former. Så begynner ”herligheten”. Endelig... Onkel ”Aias” råd gav resultater. Tre av fire skvettlapper har feil. To har rust rundt skrueinnfestningene. Rust(!). Er ikke dette en nesten ny bil da? Den tredje skvettlappen er løsnet. Når størfangeren bak får kjenne svampen, er det som å vaske vindskjermen på en Vespa. Alt bøyer seg og gir etter. Plastikk. Vel, ikke så overraskende, men dette er tynn plastikk. Et hakk i venstre bakskjerm minner meg om en pollysesterskade. Sprekkdannelser, som om doningen har gått på et skjær. To dunk med knyttneven gir fra seg en lyd umisskjennelig lik lyden fra båtpussen tilbake på 80-tallet, når ”NASSE”, min 9 fots Askeladd ble puset og stelt. Jeg vet ikke om mine antakelser er riktige, i så fall vil det aldri ruste, men du må sannsynligvis til en båtbygger om uhellet skulle være ute…

Det er slik det begynner. Hvorfor spare på skruer...?


Så var det Ford-emblemet. Kanskje der alle bileiere bruker litt ekstra tid og polish under vasking. Spørsmålet er om du som Fordeier er komfortabel når Fordemblemet ditt etter mindre enn to år er begynt å flasse? Det hjelper ikke med ”Head and Shoulders” i vaskebøtta mot slikt(!)

Flass er kjipt, særlig på "fars" stolthet...


Jeg skal være ærlig: Ford er ikke lengre det jeg har forbundet med Ford. Her har det skjedd mye på 15 år. Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken om rustne skruer på skvettlappene. Hvorfor ikke ”kline til” med galvaniserte skruer på en såpass bra bil? Kanskje alle skvettlappene da til gjengjeld hadde hengt fast. I tillegg er det ingenting som trekker mer ned enn rustmerker på en hvit, forholdsvis ny bil… Og dette får gamle spøkelser til å våkne hos meg. Hvordan ser dette ut etter 4-5 år. Er girkassen fortsatt som kniv i smør, eller er smøret blitt til rustne slarkete skruer? Hva med det digitale informasjonssenteret? Er alle kretskortene loddet med rent tinn, eller er det overraskelser i vente?

Jeg har skiftet motor, girkasse, kløtsj, to drivaksler, radiator, luftmengdeføler og, hold deg fast, rattstamme, på Forden vi hadde. Den var da 6 år og hadde gått 80.000 km. Kan jeg stole på at det ikke vil skje med Mondeoen…?


Nå var det ikke en Ford Mondeo Jesus vasket et sted i Midtøsten, like før det som senere skulle bli Påske, for mer enn 2000 år siden, men luftige sandalkledde disippelben. En jobb som sannsynligvis gav ham de samme tankene jeg satt igjen med etter at pusseskinnet var rullet på plass i etuiet; en tilgivelse blir tøft.


PÅL